Da tre av kvartalene var revet og erstattet med moderne betongbygg, innså politikerne at dette var en lite trivelig utvikling og ba derfor om at resten av Posebyen ble fredet.
På 60-tallet flyttet folket ut av byen. I stedet for å se inn i naboens bakgård, var ønsket nå å få en utsiktsleilighet. Det fikk de i høyblokkbebyggelsen på Tinnheia, Hamreheia, på Valhalla og i Suldalen
Denne strategien varte ikke så lenge, og i ettertid har mange smilt av denne trenden.
I 70-årene var kontakt med naturen den drivende faktor i byutviklingen. Da kom ideen om stjernebyen . Folk skulle bo mindre enn 500 meter fra skogkanten. Det ble konstruert mange stjerner i planverket, og utbyggingen ble gjennomført etter disse prinsipper. Problemene dukket snart opp. Det ble nærmest umulig å betjene den nye bebyggelse med kollektivmidler.
Derfor ble det nettopp bussens trasé som på 80-tallet la premissene for neste steg i utviklingen: Båndbyen. På de illustrerende kart slynger det seg en fet orm (med noen blindtarmer) fra Sørlandsparken til Flekkrøya. Dette er utbyggingsområdene. Folk skal la bilen stå og bruke Metroen — og noen gjør det.
I 90-årene kom illevarslende meldinger om den globale klimasituasjonen, og det på grunn av økende co2-innhold i atmosfæren, og den utpekte syndebukken er privatbilen. For å løse dette problemet må privatbilbruken reduseres og busstrafikken økes. Vi må bygge og bo tett, utnytte ledige arealer og bygge flere etasjer i blokkene . I dette århundre er fortetting stikkordet. Målet for vår byplanlegging i da g er kompaktbyen. Den skal visstnok etter dagens miljøtenkning være mest trivelig og miljøvennlig.
Når vi om 10 år kjører på hydrogen eller elektrisk, vil vi da sette spørsmålstegn ved begrunnelsene?