Gaute Heivolls «Jeg kommer tilbake i kveld» er bare en uke fra premiere, men allerede nå er halvparten av forestillingene utsolgt. Det lover godt. Ny, norsk dramatikk selger ikke alltid unna på regionale teatre, men sørlendinger er åpenbart nysgjerrige på hvordan Heivolls forfatterskap arter seg når det dramatiseres.
Stykket er en omarbeidelse og videreføring av dokumentarromanen «Himmelarkivet», og handler om mandalitten Louis Hogganvik som tok sitt liv etter ni dager med tortur på Arkivet. En svart og mørk historie og som nok treffer en nerve og et traume i denne bys historie. Og i en tid hvor verden er rammet av de mest brutale kriger og overgrep, og hvor den kalde krigen puster oss i nakken, er temaer som skyld, hevn, forsoning, tilgivelse og nåde aktuelle og nær oss. Det har en historie og en tematikk som burde trekke bredt til salongene.
Teatersjef Ingrid Forthun slutter snart på Kilden. Hun etterlater seg flere suksesser, men noe av det viktigste som står igjen er likevel dette: viljen og ønsket og ambisjonen om å sette opp ny, norsk dramatikk. I løpet av seks år har det vært ti premierer med nytt, norsk drama og det er rett og slett ganske bra. Men — fra å sette det opp er det likevel et stykke vei til publikumssuksess. En satsing hvor fem forfattere med sørlandstilknytning i tur og orden skulle få prøve seg på scenen, endte med en realisering av tre. Og hvor de siste forestillingene rett og slett ble avlyst på grunn av dårlig billettsalg. Publikum sviktet.
Da krever det mot fra en teatersjef å fortsette insisteringen på at dette også er underholdende, viktig og nødvendig teater. At vi må oppsøke andre ting, enn bare det vi kjenner fra før. Gaute Heivoll er akkurat nå den sterkeste stemmen i den sørlandske litteraturen. Samtidig med at han debuterer på Kilden som dramatiker, kom han i høst ut med boken «De fem årstidene». Og det er blitt slik nå, at når Heivoll kommer med bok, så spisser landets kritikere pennen og gir ham betydelig spalteplass og flere gode terningkast.
Det er ingen selvfølge at publikum kommer, men det er likevel selvfølgelig å trekke ham til scenen. Ny, norsk dramatikk må inn i krigen om publikum.