På en scene under et teltmøte på Sørlandet, taler en predikant høyt og inderlig. «Jesus kan frelse. Jesus kan helbrede. Vær frimodig. Kom fram. Ta imot forbønn.»

Menigheten synger og messer. Noen taler i tunger. Det er en himmelsk eufori i luften. En etter en, strømmer de fram til scenen, mot korset, for å ta i mot Jesu legedom. Predikanten og hans forbønnsteam tar dem i mot med åpne armer, de ber og gråter. Noen faller i bakken og rister. De er vist i en himmelsk tilstand. Det blir snakket om mirakler. Sykdommer som forsvinner, og det tunge sinnet som plutselig lettet.

Tabloidoverskrifter

Dette er min oppveksti et karismatisk menighetsmiljø på Sørlandet. Men denne beskrivelsen kunne sikkert vært tatt ut i fra et hvilket som helst bønnemøte som det florerer av i disse tider. Det som fikk mest oppmerksomhet nylig, var Oase i Fredrikstad som inviterte predikanten Surpresa Sithole som påstår at han kan vekke de døde til live. Det førte naturligvis til overskrifter i tabloidavisene.

I stedet for å lete etter den ene som kom seg bort, virker det som om enkelte ledere er mer opptatte av å stramme grepet om de 99 som er igjen, slik at ingen andre stikker av

Det er skuffende sjelden at det blir offentlig debatt om disse miljøene. Hvor store disse miljøene virkelig er, er vanskelig å si helt sikkert, men statistikk fra SSB viser at nesten 300.000 nordmenn er medlem av et kristent trossamfunn utenom Den norske kirke. Den romersk-katolske kirken og pinsebevegelsen er de største, med henholdsvis 50.000 og 40.000 medlemmer hver. Trosbevegelsen, hvor troen på forbønn og mirakler står særlig sterkt, springer ut av pinsebevegelsen, men er betydelig mindre.

Erklærte krig mot djevelen

I VGTV-dokumentaren «Frelst» som ble sendt i vår, får vi innblikk i ett slikt miljø. Journalist Rut Helen Gjævert tar opp sin fortid i den kristne organisasjonen Jesus Revolution. Hun spør hvordan hun kunne miste seg selv, og hvordan hun kunne bli så fanatisk. Hun var i «Guds hær som hadde erklært krig mot djevelen og det system som vil tråkke ned ungdom». 12 år etter at hun gikk ut av organisasjonen, ba hun endelig om et møte med grunnlegger Stephan Christiansen. Han sendte den nye lederen, Paul Hockley i stedet. Det Gjævert sitter igjen med, er en følelse av at de burde ha erkjent at det ble gjort feil i organisasjonen.

Det kan være skremmende opplevelse å bryte med menigheten. For betyr det da at du velger helvete framfor himmelen?

Men disse lederne ville helst ikke ta denne debatten i media. De ville heller ta den internt. Slik er det dessverre i mange menigheter. Problemet med det er at det er få som tør å ta opp sine tvil med lederne. De tør ikke å konfrontere dem med bønnesvarene som aldri kom, og forvisningen av egen vilje. De som faktisk tør, får gjerne til svar at medisinen mot tvilen er mer bønn og tid i menigheten. Og det kan være skremmende opplevelse å bryte med menigheten. For betyr det da at du velger helvete framfor himmelen?

Strammer grepet

En kjent lignelse i Bibelen forteller om hyrden som forlater de 99 andre sauene i ødemarken for å finne den ene som har gått seg bort. I stedet for å lete etter den ene som kom seg bort, virker det som om enkelte ledere er mer opptatte av å stramme grepet om de 99 som er igjen, slik at ingen andre stikker av. Når kritikken først kommer ut, blir mediene raskt beskyldt for å være «venstrevridde».

Slike holdninger hindreråpen debatt. Derfor er det bra at det i etterkant av «Frelst» har blitt en offentlig skittentøyvask om hvordan kristne karismatiske menigheter drives. Det er bra for alle de som ikke turte å si fra, og som nå ser at noen står opp for dem. Og det er bra for menighetene, som nå tvinges til å se seg selv utenifra.

Man ser fri vilje bli underordnet Guds vilje og menighetens dogmer. Vonde følelser undertrykkes, så også evnen til kritisk tenkning

For det sier seg selv at man ikke kan se seg selv og sitt virke utenfra når man er midt i det. Når man står der blant lovsang og tungetaler, ser man bare fellesskapet, og føler styrken i troen, kjærligheten og energien. I den åndelige boblen ser man ikke når ting går for langt.

Massesuggesjon

De som titter innser massesuggesjon, og muligens manipulerende ledere og sekteriske tendenser. Man ser fri vilje bli underordnet Guds vilje og menighetens dogmer. Vonde følelser undertrykkes, så også evnen til kritisk tenkning.

Sett innenfra,er man en enhet som holder sammen mot de verdslige kreftene som presser på utenfra. Man følger sine ledere blindt. Man blir oppfordret til å be for sine venner, kolleger, fremmede og menighetsfeller. Man er pumpet opp på bibelvers, lovsang og en menighetsleder som siterer Bibelen på at under vil følge den som tror. Så da tror man sterkt på at når man ber så vil man få svar.

Ba han ikke nok, trodde hun ikke nok?

Når selv legene har gitt deg opp, er troen på et mirakel det siste håpet som holder deg oppe. Og når noen man stoler på, lover at jo, du kommer til å bli frisk, er ikke håpet lenger bare et håp, men en sannhet du venter på. Når mirakelet likevel ikke kommer, er spørsmålene mange og vonde, både for den som ba og den som sitter igjen. Var jeg ikke god nok? Ba han ikke nok, trodde hun ikke nok? Noen aksepterer at det var Guds vilje at Kari måtte dø så alt for ung, fordi kreften fortært henne, og finner trøst i fellesskapet. Andre skjønner ikke at en god og allmektig Gud kan la noe slikt skje, og bryter ut av menigheten.

Man skulle tro at i en religion som har tilgivelse og kjærlighet som sitt fremste budskap ville være rausere mot sine medmennesker, og at det var større rom for diskusjon og kritikk.

Menighetsledere har etsærskilt ansvar for denne gruppa sårbare mennesker. De har gjerne gått høyt ut, og lovet legedom og fellesskap. Og med liten skrift står det at for å få disse tingene må man innordne seg menighetens uskrevne regler. Noen medlemmer finner seg til rette, og mange finner trøst i fellesskapet. Det er kanskje ikke så rart når studier tyder på at religion kan ha en positiv effekt både på psykisk og fysisk helse.

Diskusjon bak lukkede dører

Men slik er det ikke for alle. Det oppstår en indre konflikt når man skjønner at man ikke kan være det mennesket som man forkynner at alle andre bør være. Og det er det knyttet mye skam rundt. Man skulle tro at i en religion som har tilgivelse og kjærlighet som sitt fremste budskap ville være rausere mot sine medmennesker, og at det var større rom for diskusjon og kritikk.

Man kan håpe at debatten i kjølvannet av «Frelst» fører til en indre selvransakelse i menighetene, og skal vi tro det som har kommet fram i debatten har mange menigheter faktisk gjort det de siste årene. Men det er vanskelig å si med sikkerhet. Menighetens indre liv diskuteres helst av ledelsen bak lukkede dører.