For å unngå videre misforståelser vil jeg bidra med litt utfyllende informasjon.
Det er riktig som Rønstad poengterer at natur har inngått som en ingrediens i psykisk helsearbeid her til landsog at ingressen derfor er misvisende. Det kunne ha vært presisert at natur i liten grad har blitt benyttet med presisjon og klar terapeutisk hensikt innen spesialisthelsetjenesten og da særlig i behandling av ungdommer. Friluftsterapi slik det gjennomføres og forskes på ved Sørlandet sykehus er inspirert av den utenlandske Wilderness therapy-tradisjonen. Her foregår hele behandlingsforløpet utendørs og er i dette tidsrommet den eneste oppfølgingen deltakerne mottar. Dette er nytt og har ikke vært systematisk utprøvd i Norge tidligere. Det eksisterer en studie fra Modum Bad (2006) hvor en lignende gruppebehandling er utprøvd, da med en voksen pasientgruppe og som et supplement til ordinær behandling.
Det finnes helt riktig mange økofilosofiske— og folkehelsestudier, men ytterst få som spesifikt omhandler psykisk helsearbeid hvor naturen utgjør selve bærebjelken i behandlingen. Man kan undre seg over fraværet av flere norske og nordiske studier på slikt arbeid. Friluftsterapiprosjektet er i all beskjedenhet såpass banebrytende at det følges tett av fagmiljøer både nasjonalt og internasjonalt.
Vi har for øvrig et nært og formalisert samarbeid med Bålplassen i Kristiansand kommune. Arbeidet som gjøres her er imponerende, inspirerende og lærerikt for oss.
For å få bedre oversikt over engasjementet innen dette feltet i Norden anbefales nettsiden. Her finnes også nye publikasjoner som plasserer Friluftsterapi i en større faglig og historisk sammenheng enn det som tillates i et kortfattet forskningsportrett. Til sist kan man lese mer om prosjektet på friluftsterapi.com eller kontakte undertegnede.
