Dyp fred eller dyp søvn?

I Norge som i de fleste europeiske land er ikke sikkerhetspolitikk lenger særlig viktig. Amerikanerne er irriterte og utålmodige. Europeerne later til å anse krig som noe fra fortiden. Det hersker dyp fred, sier man. Eller er det dyp søvn?

NATO lager et nytt strategisk dokument i år, det såkalt strategiske konsept. Det er det tredje etter den kalde krigen. I den forbindelse sier den amerikanske forsvarsminister Gates at Europa later til å anse militærmakt som illegitim og er ute av stand til å anvende den i utenrikspolitikken. Man foretrekker såkalt «myk makt» – og hvem gjør vel ikke det, gitt den risiko og uforutsigbarhet militærmakten bringer med seg. Dialog og diplomati er risikofritt.

Gates går lenger i sin kritikk enn tidligere, og sier rett ut at et slikt Europa kan man ikke ha som basis for NATO. Europeerne må bruke mer penger på sine forsvar og må være villige til å ta risiko, men holder seg mer og mer med en postmoderne aversjon mot hard makt.

I slaget ved Somme i 1916 falt 60 000 mann på en dag. I dagens Europa er egne tap blitt uakseptable. Man saksøker sine forsvar når noen faller, slik franske familier gjorde nylig, eller stiller soldater for pro forma sivile søksmål for mord når de skyter fiender, som tyskerne i Afghanistan. Alt som før var forstått som militært – og derfor det motsatte av det sivile – er nå nesten utradert fra våre samfunn.

Når våre styrker kommer hjem, er det ingen parader i hovedgaten og ingen feiring av krigshelter. Styrkene «gjemmes» heller vekk, og feiringen av seire finner kun sted på idrettsbanen hvor ingen dør og ingenting står på spill. Ikke rart Afghanistan-veteranene blir opprørt over slik uetisk holdning som det moderne Europa viser dem: mens de kriger på liv og død på sine samfunns vegne, vil verken politikere eller samfunn høre om dette.

I Europa er ISAF en operasjon man pliktskyldigst er med på, men helst vil raskest mulig ut av. For de fleste europeiske regjeringer står ingenting reelt sett på spill. Når statsminister Stoltenberg får spørsmål om ISAF, er det ingen entusiasme, enn si interesse. Han har ikke besøkt de norske styrkene en eneste gang siden han ble statsminister i 2005. Det sier mye om prioriteringen.

La oss ta utgangspunkt i diagnosen over. Freden er kommet fra 1990, det er ingen invasjonsfare; «myk makt» er alt staten trenger i Europa, og USA sørger for resten av verden når det blir bruk for hard makt, og også for oss om det noen gang skulle bli slike behov igjen her. NATO består, og vi kan gjøre litt fredsoperasjoner med FN-mandat her fra Europa, så kan USA beholde rollen som verdenspoliti. Slik har vi en arbeidsdeling hvor Europa tar de ikke-militære oppgavene, og hvor NATO består som før. Er ikke dette ganske greit?

Men her halter analysen, for den er helt eurosentrisk. Den antar at Europa med sitt integrerte EU er modellen for resten av verden, og at Europa har makt til å utbre sin «myk makts»-modell. But it ain’t so. Nå er det stormaktspolitikken som gjelder stadig mer, med Kina og Russland som bygger seg imperial makt. USAs makt er på nedadgående, målt med økonomisk styrke. Europa er svakt som global aktør, med et tamt EU som krangler seg imellom og med totalt uklar dagsorden.

NATO var ute av stand til å respondere på russernes vellykkede angrep på Georgia i 2008 – det kom ikke en eneste reaksjon før etter flere uker, og den var også tam. Russerne invaderte et annet land i Europas randsone, demonstrerte sin makt, og stoppet NATOs ekspansjon østover for godt. Et solid stykke hardmakt-håndverk som skremte europeerne nok til å søke fornyet dialog med Russland som om ingenting var skjedd noen uker etterpå.

Det reelle trusselbildet mot Europa i dag inneholder risiko for å utsettes for press fra andre land, og liten evne til å presse tilbake, fordi bruk av tvangsdiplomati er blitt noe helt ukjent for de fleste europeiske land. Derved inviterer man selvsagt til slik bruk – der man selv er svak, slår motparten til. Vi ser at ingen europeiske land våger å sette hardt mot hardt diplomatisk sett mht. Iran – kun USA. Testspørsmålet er: kan Europa utøve tvangsdiplomati? Jeg tror svaret er nei, med unntak av briter og franskmenn.

Videre mangler evnen til avskrekking. Dette ordet mistet sin betydning etter 1990 da invasjonsfaren falt bort med Sovjetunionen, men avskrekking betyr ikke annet enn en form for signalisering til andre land at vi er i stand til å slå tilbake og til å vinne. Avskrekking i dag betyr at NATO lykkes steder som Afghanistan uten å stikke av prematurt, for uten evne til å dominere der man går inn, tror ingen at NATO reelt sett vil agere under art. 5, som er alliansens kjerne.

Kort sagt kan ikke avskrekking lenger være å sitte bak sine grenser og vente på invasjonen som ikke vil komme. Avskrekking må være å vise resten av verden at NATO mener alvor med sine militære operasjoner. Da henger militær evne ute og hjemme intimt sammen. Spørsmålet er: er art. 5 troverdig dersom NATO ikke engang kan håndtere en geriljakrig i et primitivt land som Afghanistan? Når man ikke er risikovillig der, vil man være det i en operasjon i for eksempel Baltikum eller Barentshavet?

Det siste spørsmålet er implisitt i Gates’ kritikk av oss. Hvorfor må USA stadig garantere sikkerheten til et kontinent som er rikest i verden og som utmerket godt kan ta vare på seg selv? Det er absurd at det er mer enn 30 000 amerikanske soldater i Tyskland tyve år etter at Sovjetunionen forsvant.

Franskmennene har fra de Gaulles tid poengtert at Europa bør være militært sett robust nok til både å sikre seg selv og til å drive global politikk med militær backing der det er påkrevde. De har etter mitt skjønn helt rett. Men europeerne vil ikke høre på det øret. Kun fem NATO-land oppfyller alliansens selvpålagte forsvarsnivå, 2 % av BNP. Norge ligger på 1,33 %, det laveste nivå på årtier. Spørsmålet er: Hvorfor skal USA interessere seg for oss fremover i det hele tatt?

Hvis den dype freden er reell, er egentlig NATO helt overflødig. Men hvis vi forveksler dyp fred med dyp søvn, kan marerittet komme brått på.