I gårsdagens avis kunne vi lese at ordførerne har til hensikt å gjøre Knutepunkt Sørlandet til «en stadig større politisk aktør». Det hilser vi velkommen. Men i forlengelsen av dette bør ledelsen i de syv kommunene også vurdere det naturlige neste skritt: En sammenslåing av Søgne, Songdalen, Kristiansand, Vennesla, Iveland, Lillesand og Birkenes.
Kommunene i Knutepunkt Sørlandet samarbeider allerede nært på en rekke områder som helse, sosial og omsorg, skole og barnehage. Knutepunktet har derigjennom blitt et foregangsprosjekt for andre regioner i landet. Samarbeidet gavner også innbyggerne. Først og fremst ved at det skapes sterkere fagmiljøer med bredere kompetanse, som særlig kommer de mindre kommunene til gode. I tillegg kan stordriftsfordeler skape billigere tjenester. Det vil bli enda viktigere i årene fremover, med stadig tøffere krav til utnyttelse av offentlige ressurser.
Men omfattende interkommunalt samarbeid er ikke uproblematisk. Jo flere områder det samarbeides om, desto mer makt vil samles på det politiske og administrative nivå over dagens kommunestyre og administrasjon. Dette kan legge grunnlaget for nye, politiske eliter.
Avstanden fra den jevne velger opp til representantene som sitter i et interkommunalt samarbeidsorgan, kan føles svært lang. Dette bør også være et tankekors for dem som i sin argumentasjon mot kommunesammenslåinger, vektlegger hensynet til folkestyret. Det er ikke slik at demokratiet blir bedre jo mindre kommunen er.
Derfor håper vi den var en glipp, uttalelsen til Vennesla-ordfører Torhild Bransdal (KrF) i gårsdagens avis om at «Vi vil ikke gå oss vill i visjonspreik». Det Kommune-Norge og Knutepunkt Sørlandet trenger, er nettopp visjoner om enda bedre tjenester, produsert mest mulig kostnadseffektivt, i kommuner med kortest mulig avstand mellom de styrende og de styrte. I mange tilfeller vil det bety større kommuner.