– Ungdom må vise mer ståpåvilje og ha større arbeidsmoral, sa NHO-sjef Johnny Bernander i fjor og fikk mye pes. Før det hadde tidligere helse— og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen bedt sosialhjelpsmottakere stå opp om morgenen – og høstet heftig kritikk.

1. mai sa arbeidsminister Hanne Bjurstrøm noe av det samme. Hun er sjokkert over en ny undersøkelse som viser at nesten en tredel av norske 15-16-åringer ikke gidder ha sommerjobb i år. Flere argumenterer med at de ikke trenger pengene.

Mange fnøs av Bernander i fjor, sikkert fordi han er arbeidsgivernes mann. Men Aps egen arbeidsminister er det vanskeligere å avvise. I. mai ropte hun et varsku om hva som er i ferd med å skje med nordmenns kultur. Hun er skremt av lat ungdom, forteller en avisoverskrift.

– Vi må ikke bli et «Kuwait light» der det vi ikke gidder å gjøre selv gjøres av folk fra fattige land til en veldig dårlig lønn, sier Bjurstrøm.

Hun sikter til at utlendingene overtar stadig flere av lavstatusjobbene her til lands, som renhold, stell av eldre, stuepikejobber, taxi- og butikk- og restaurantjobber. Vi er i ferd med å bli et land av herskere og tjenere. Særlig sees dette i Oslo, men også på Sørlandet er det en mengde mennesker, særlig fra det tidligere Øst-Europa, som gjør nødvendige oppgaver for å holde hjulene i gang.

Til nå har vi ikke ville ta inn over oss denne virkeligheten, og tviholder på forståelsen av gamle klassemotsetninger som de viktigste for å beskrive motsetningene i Norge. Men Bjurstrøm presenterer en alternativ klasseforståelse, den om at nordmenn er overklassen og «de andre» er i ferd med å bli våre tjenere.

– Det er nesten så jeg er fristet til å si at vi har for mye penger, sier Bjurstrøm, og sikter til at foreldre betaler ungdommen for heller å gå og slenge og nyte livet enn å ta dårlig betalte sommerjobber.

Bernander var opptatt av hva dette gjør med nordmenns arbeidsmoral, pliktfølelse og ståpåvilje. At den kan forvitre. Sommerjobbenes viktigste oppgave er å gi ungdommen oppøvelse i arbeidsmoral, mener han.

Derfor sendte han medlemsbedriftene som skulle ha ungdom i sommerjobb i fjor en huskeliste med ting ungdommen måtte lære, ikke ulik opplæringsprogrammet som sommervikarer i disse dager gjennomgår i Kristiansand dyrepark.

NHO ba bedriftene være tydelige overfor ungdommen på helt grunnleggende ting som at: du skal møte presis på jobb, legge engasjement i å gjøre jobben godt, at kunden står i sentrum, ikke du, og at du må yte for å få.

Arbeid gir tredobbel glede, mener NHO-sjefen: det gir arbeidstrening, lærer de unge verdien av penger – og at det skal gjøres en innsats for det man deretter får.

Ingen av disse tre tingene lærer de ungdommene i «glasurgenerasjonen» som foreldrene lar slippe unna sommerjobb. Dermed gir de dem et handikap, som kan straffe seg siden i livet. I ytterste konsekvens kan en slik tillært hjelpeløshet føre til økt uføretrygding av ungdom, slik sørlandsforskere har påvist.

Men om det ikke går så langt, lærer de likevel å bli underytere. Dette får følger både for dem selv, men ikke minst for resten av samfunnet som om noen tiår skal forsørges av disse menneskene som ikke har lært å stå på, strekke seg, og kanskje til og med tyne seg selv av og til.

Men selv om vi gjør en sånn passelig brukbar innsats, vil det ofte ikke være nok. Når Bernander sjekker listene over fremragende studenter på verdens mest prestisjetunge universiteter, finner han stort sett kinesere, indere og andre asiater. BI-professor Torger Reve beskriver ambisjonsnivået hos norske studenter som høyt, men nivået hos asiatene som enda høyere. De bruker mer tid på studiene og gjør det bedre enn norske.

Så når sørlandsk næringsliv ser seg om etter folk som kan hjelpe dem overleve den beinharde internasjonale konkurransen, kan nordmenn risikere å stille sist i køen fordi vi ikke er trent i å tyne oss selv. På lengre sikt kan konsekvensen bli at bedriftene flytter hele virksomheten ut av landet, advarer Reve.

Det betyr med andre ord mye hvilken kultur vi vokser opp med. Om kulturen trener oss i å strekke oss, eller om den lar oss vike unna.

– Ingen vil bli den som holder hjulene i gang, advarer Bjurstrøm, og rister på hodet av at ungdom helst vil ha festlige jobber «på tv eller innen design».

Nå er dette selvfølgelig satt på spissen, og mange flotte ungdommer tar yrkesfaglig utdanning eller studerer, men tendensen er der likevel.

Målestokken er i ferd med å forskyve seg. I hele befolkningen; også hos eldre. Oljepengene har smurt kravmentaliteten så saftig at vi er i ferd med å bli direkte usympatiske.

I boka «Kunsten å være voksen» viser psykolog Frode Thuen hvordan den norske kulturen har endret seg radikalt de siste 40 årene. Thuen mener stadig flere nordmenn vegrer seg mot å bli voksne, forstått som at vi kvier oss for å måtte være ansvarlige, vi misliker planlegging og å tenke langsiktig.

Før fantes ingen valg, og nordmenn ble tvunget inn i voksenrollen. Nå kjemper vi for å forbli ungdom helt til vi er 50 – 60, og vegrer oss i det lengste mot å fremstå som voksen. Vi stritter mot tidens tann og nekter å la kroppen forfalle.

Det er blitt lavstatus å være voksen. Umoderne, kjedelig og kjipt.

Og når vi voksne ikke vil være det, er det da rart om ungene våre ikke vil?