På en eneste dag var nedgangen nesten seks prosent – et av de største éndagsfallene de siste par årene. Børsene i Asia, Europa og USA falt også betydelig. Hvorfor?

Urolighetene vi har sett de siste ukene knytter seg til to fundamentale forhold i verdensøkonomien. Statsgjeld er det underliggende problemet både i USA og i euroområdet. Gjeldsnivået i hele euroområdet er nå på rundt 80 prosent av verdien av det som produseres (BNP), mens det tilsvarende tallet i USA er cirka 100 prosent. I USA er det stor usikkerhet knyttet til statens evne til å betjene gjeld og løpende utgifter. Dette gjenspeiles i at kredittverdigheten til den amerikanske staten ble nedgradert for første gang siden 1917 fra det høyeste nivået til det nest beste nivået. I praksis betyr dette veldig lite. Men det er likevel et signal til de amerikanske styresmaktene om at markedet er usikker på om staten på lang sikt klarer sine forpliktelser, og at den politiske viljen til å løse de økonomiske problemene ikke er tilstrekkelig. Dermed anser de som låner USA penger at risikoen for mislighold er marginalt høyere enn tidligere.

Hva kan så USA gjøre? Det åpenbare er at økonomien bør stimuleres. Sentralbanken kan gjøre svært lite med rentenivået. Amerikanske renter er nå på rundt 0,25 prosent, slik at det å sette renten ytterligere ned neppe vil stimulere økonomien mye. For et par uker siden uttalte den amerikanske sentralbanksjefen Ben Bernanke at den amerikanske lånerenten vil være veldig lav i hvert fall til midten av 2013. Det vil altså ta minst et par år før vi ser tegn til vesentlig forbedring av den økonomiske tilstanden.

Finanspolitisk kan staten enten kutte skatter eller øke de offentlige utgiftene for å få økonomien i gang igjen. Det er vanskelig å kutte skatter når staten har stor gjeld som må betjenes. Dermed står vi tilbake med kun én mulighet: å øke de offentlige utgiftene. Men det finnes det ikke politisk grunnlag for i USA, tvert imot. Argumentet for ikke å øke de offentlige utgiftene og derved stimulere økonomien er nettopp det faktum at statsgjelden er så høy.

Altså: USA kan redusere sin gjeld gjennom å øke skattenivået og kutte i velferdsgoder og offentlige utgifter, men dilemmaet er at dette ikke gir en sårt tiltrengt stimulans i økonomien. Men kan ikke USA bare trykke penger? Jo, men problemet er at det vil på sikt medføre inflasjon. Dette har to virkninger. For staten kan inflasjon være gunstig fordi gjeldens reelle verdi synker. På den annen siden gjør inflasjon at det generelle prisnivået øker, og dersom lønningene ikke følger med i oppgangen, vil vanlige lønnstakere miste kjøpekraft. USA er altså i en økonomisk sett veldig vanskelig situasjon.

Situasjonen i eurolandene er heller ikke enkel. Igjen er problemet statsgjeld. Mens det generelle gjeldsnivået i hele euroområdet er lavere enn i USA, har problemlandet Hellas en gjeldsandel i forhold til økonomien som er nesten dobbelt så høyt som et gjennomsnittlig euroland. Irland, Italia, Spania og Portugal sliter også med høy gjeld, og igjen er usikkerheten knyttet til om landene er i stand til å betjene gjelden.

Når långivere setter spørsmålstegn ved et lands gjeldsbetjeningsevne, øker nivået på rentene på nye lån – og dermed øker gjeldsbyrden ytterligere. Rentenivået på de samme eurolånene har for Hellas vært over 15 prosent i sommer, mens Tyskland har kunnet betale to prosent. Problemet for eurolandene er at de ikke har noen pengepolitiske virkemidler siden rentefastsettelsen skjer sentralt i EU.

Dette skaper problemer. Dersom EU velger å redde ett land, ja hva så da med de andre landene? Den totale summen av penger som skal til for å redde landene er rett og slett for stor. Men kan ikke Hellas bare trekke seg fra den europeiske valutaunionen? Flere mener at dette er veien å gå, for dermed har Hellas flere politiske virkemidler for å få økonomien på fote igjen. Men igjen: Hva så med de andre landene som har problemer? Frykten ligger i at euroområdet skal kollapse med dertil ukjente politiske konsekvenser.

Men det grunnleggende problemet for euroområdet er at de ulike landenes økonomier er for forskjellige til å kunne ha én felles pengepolitikk.

Hva så med Norge? Norge er i en fantastisk særstilling! Vi vinner i lotto gang på gang. Nylig kom Statoil med nyheten om et meget stort oljefunn, og staten Norge er full av penger. Til tross for dette, når det går dårlig i resten av verden, blir også vi påvirket. Dersom kjøpekraften reduseres og usikkerheten øker utenfor Norge, vil særlig norsk eksportindustri, som vi har mye av på Sørlandet, merke lavere etterspørsel. Rentenivået vil mest sannsynlig forbli lavt i lang tid fremover. Dersom Norge har et relativt høyere rentenivå enn resten av verden, vil den norske kronen bli sterkere, noe som gjør det billigere for oss å kjøpe varer og tjenester fra utlandet. På den annen side blir norske produkter dyrere slik at det vil medføre ytterligere problemer for eksportindustrien. Det kan også tenkes at utlånsrenten fra bankene vil stige som en følge av lavere tillit mellom bankene.

Står vi overfor en ny krise i verdensøkonomien? Utsiktene er dessverre mørke på kort sikt. Det vi vet er at USA og Europa sliter tungt med stor gjeld, men også tidligere har USA og Europa vokst seg ut av stor statsgjeld – som for eksempel etter annen verdenskrig. Den stadige uroen på verdens børser reflekter stor usikkerhet knyttet til fremtidig vekst og utvikling i verdensøkonomien de nærmeste årene. Og det store spørsmålet: Vil euroen overleve? i hvilken form? og hva er de politiske virkningene? I Norge har vi lav arbeidsledighet, en sterk etterspørsel, lave renter og ualminnelige sterke statsfinanser. Norge er og vil i overskuelige fremtid være annerledeslandet – også økonomisk.