Det er Fotball-VM i Frankrike i 1998. Norge skal spille mot selveste Brasil. En norsk far har kledt seg selv og sønnen opp i sambalagets drakter. Men gutten blir i tvil og spør om de ikke skal heie på Norge. Farens svar? Vi får heie på begge lag.

«Han burde vært fratatt foreldreretten», fastslår Dag Solstad, som skildrer episoden i sin bok fra mesterskapet.

Hendelsen illustrerer noe av det viktigste fotball handler om: Lojalitet. En lojalitet som dere på utsiden av fotballfamilien neppe kan forestille dere. Men som for oss på innsiden er mer rotfestet enn mange andre lojalitetsbånd. For mens stadig flere bytter både bosted, jobb og til og med livsledsager, bytter man ikke ut sitt fotballag.

Fotballpresident Yngve Hallén understreket dette poenget under et foredrag tidligere i vår. Presidenten med en fortid som varaordfører for Ap i Sogndal, minnet om partifellen Thorbjørn Jaglands famøse flørt med velgerne i Trøndelag under valgkampen i 1997. Statsministeren med bakgrunn som medlem av Strømsgodsets supporterunion, stilte plutselig opp i Rosenborg-skjerf. Og snakket i vei om RBK som Norges beste lag.

Ikke engang Rosenborg-supporterne likte det. Og ifølge Hallén var det grunnen til at Jagland ikke oppnådde sine 36,9 prosent og måtte gå.

Du holder bare ikke med flere lag. Punktum.

For fotballens lojalitet er også et uttrykk for identitet og tilhørighet. Først og fremst til et klubblag som symboliserer stolthet over ditt lokalmiljø. Men i en tid hvor kapitalmakten har blitt vel så viktig som utvikling av lokale jenter og gutter, fremstår paradoksalt nok verdensmesterskapet som den fremste bærer av disse grunnleggende fotballverdier.

Etter seieren i Champions League uttalte den like arrogante som suksessrike manageren José Murihno at han ikke skulle følge med på VM. Fordi klubblagene etter hans mening er bedre, noe han begrunnet slik: «Landslagene kan ikke kjøpe de beste spillerne».

Og takk og lov for det. Uten pengemakten er det fremdeles noe tilbake av den ektheten som også preget de fleste klubblag fram til for få tiår siden. For på 1980-tallet begynte en dramatisk utvikling i klubbfotballen. Spillere begynte å bytte klubber i et helt annet tempo enn før. De skiftet også til rivaliserende klubber som det tidligere ville vært utenkelig å gå til. Det samme skjedde med trenere.

Tilbake sitter vi supportere. Vi har blitt det konstante elementet. Og i verdensmesterskapet får vi et gjensyn med det som ikke kan kjøpes for penger. Selv om ikke vårt eget Norge er med, har dette en mobiliserende kraft. De fleste her hjemme har gjennom årene knyttet sin lojalitet til England. I en fersk bok om det kommende mesterskapet skriver 32 forfattere om hvert sitt deltakerland. Oddmund Vaagsholm hevder at nordmenn som holder med andre VM-lag enn England, fornekter seg selv og sitt opphav. Grunnen er de mange årene med tippekamper fra fotballøya.

Selv har jeg via en annen av fotballidenskapens drivkrefter – den sterke antipatien – havnet på et annet lag. For nesten like sterk som støtten til ett lag, kan avskyen for et annet lag være. Oppgitt og frustrert over norske mediers nesegruse overdekning av alt som smaker av engelsk, ble jeg tidlig sikker på at jeg i alle fall ikke skulle holde med England. I Spania-VM i 1982 slo en annen motreaksjon inn, i forhold til mine brødre som jeg så tv-kampene sammen med. De var, for å si det svært forsiktig, lite imponert over måten Italia spilte på i det innledende gruppespillet. Etter tre uavgjorte gikk de videre med målforskjellen 2–2. Jeg slo kontra og omfavnet Paolo Rossi og Co. Og ble i de følgende kampene velsignet med den dramatiske lykkefølelsen bare fotballen kan gi: Italias seier over favorittene fra Brasil, Diego Maradonas Argentina, Polen i semifinalen og Vest-Tyskland i finalen. Jeg har fremdeles Fædrelandsvennen fra dagen etter liggende i kjelleren som et kjært minne, og får ennå gåsehud når jeg ser kampene på YouTube.

Siden har det gått opp og ned. Som det gjør i fotballen. Det er en evig vandring i sterke følelser, i spenningsfeltet mellom gleden over å vinne og frykten for å tape. Følelser og spenninger som ikke bare varer i 2 x 45 minutter, men som bygges opp fram mot kampen. Og selv i tapets fortvilende stunder vet du at du lider sammen med andre. Få typer trøst kan være bedre enn det.

Fellesnevneren for oss alle er at vi ikke gir opp. Et tap er en kamp nærmere neste seier. Det vil aldri være snakk om å gi opp eller tenke tanken på bytte lag. Blant ekte tilhengere er det ikke plass til medgangssupportere. Du skal følge laget i tykt og tynt. Det betyr ikke at en ekte tilhenger ikke kan være kritisk til laget. Tvert imot. Du kan skjelle ut både trener og spillere etter noter. Men du gjør det av kjærlighet. I et fortvilet håp om at neste gang, da…

For som den engelske poeten Lord Alfred Tennyson har sagt, dere som ikke er interessert i fotball:

«It is better to have loved and lost,

than never to have loved at all»