De siste ukene har Cultiva-debatten rast både lokalt og i nasjonale medier. Reaksjonene fra Cultiva-styret har variert fra de saklige til de litt mindre konstruktive av typen «hvis ikke kunstnerne i Kristiansand gjør som vi ønsker, så henter vi inn kompetanse fra Tokyo i stedet». Men verken kulturarbeidere eller styremedlemmer bør være så tynnhudede at de tar seg nær av litt frisk debatt. Og debatten er viktig: Den handler om Cultivas strategi og arbeidsform i ti år fremover, og på et dypere nivå om et grunnleggende kunst— og kultursyn.

For undertegnede handler diskusjonen om to hovedpoenger: Den nye strategien til Cultiva, og den nye arbeidsformen.

Cultivas strategidokument for 2011–2022 sier: «Stiftelsen vil bruke hovedtyngden av sine midler på barn og unge». Det er ingen som er motstandere av mer kultur for barn og unge, tvert imot, enhver institusjon som arbeider med kultur bør ha en klar og sterk satsing på disse feltene. Men det er langt derfra til at mesteparten av midlene i hele ti år fremover skal benyttes til dette. Barne- og ungdomskultur kan selvsagt utvikles uten at annen kultur må ofres.

Et annet spørsmål er hva slags barnekultur styret vil benytte midlene på. Ved nærmere lesning ser man at turistindustrien er nevnt flere steder, Cultiva skal «sikre at byen fortsatt har rollen som barnefamilienes ferieby nr. 1». Dessuten nevnes tiltak innen rusomsorg og psykiatri. Cultiva-midler skal altså benyttes både på turistnæring og områder som bør være et kommunalt ansvar (psykiatri og helse).

Det man savner mest i den nye strategien, er visjonene fra da Cultiva ble født. Da var det snakk om å gjøre Kristiansand til noe nytt, noe mer – noe nasjonalt og til og med internasjonalt tydelig og betydelig. Nyskaping, kvalitet, etablering av kunst-, kultur- og kunnskapsinstitusjoner var sentrale ambisjoner i vedtektene, som fremdeles gjelder. Det man gjør nå, er å begrense istedenfor å stimulere, lukke istedenfor å åpne, snevre inn istedenfor å utvide.

Det andre ankepunktet gjelder den nye arbeidsformen: «Virksomheten vil i liten grad baseres på søknadsbehandling. Cultiva vil som selvstendig aktør definere de prosesser, prosjekter og tiltak som skal støttes». Dette er kritikkverdig uansett hva man mener om strategiendringen. Arbeidsformen skiller seg radikalt fra andre tilskuddsyteres praksis, den inneholder ikke faglige kvalitetsfiltre, og den inviterer til «lobbyisme» og populistiske satsinger.

Hva er så alternativet til en slik arbeidsform?

Da Punkt-festivalen nylig søkte midler hos EUs Kulturfond (EACEA), var vi igjennom en arbeidskrevende, men forbilledlig søknadsprosess. Søknadskriteriene til EACEA er krystallklare og inndelt i kvalitative krav (kunstnerisk kvalitet, innovasjon, originalitet) og kvantifiserbare forutsetninger (gjennomføringsevne, antall publikum og artister osv.). Søknadene blir behandlet av eksperter på de forskjellige fagområdene (musikk, litteratur, billedkunst osv.), og disse leverer en evaluering som klart og tydelig forteller hvorfor et prosjekt er funnet tilskuddsverdig.

Dermed er det en gjennomsiktighet i prosessen som gjør det mulig å vurdere, kritisere og eventuelt justere den. I løpet av søknadsprosessen er det også forbudt for søkeren å ha kontakt med dem som vurderer søknaden. Slik unngår man uønskede personlige bindinger.

En lignende modell, om enn noe enklere, praktiseres av Kulturrådet og andre norske instanser. Men selv om Cultiva er blitt kritisert for ikke å benytte fagutvalg, velger stiftelsen nå en enda mer særegen og «lukket» versjon: Man vil øke styrets eierskap og kontroll – fra idé til fullført prosjekt. Dette er beskrevet i strategidokumentet, og utdypet av styremedlemmer i avisuttalelser.

Uansett om det handler om nisjebasert kunst eller brede, kommersielle satsinger: Man trenger ryddige søknadsprosesser med kvalifiserte og uhildede fagutvalg. Dessuten må man være tydelige om mål og kriterier, slik at det ikke kastes bort ressurser på prosjekter som ikke er kvalifisert i utgangspunktet. Et eksempel: Tidligere var etablering av nye arbeidsplasser en uttalt ambisjon, mens styremedlem Terje Næss nå uttaler følgende i en kronikk: «Og det kreves ikke av prosjektene og tiltakene at en eneste arbeidsplass skal skapes». Dette er forvirrende, og det er mange slike eksempler.

I tillegg til svakhetene i utvelgelsesprosessen, aner man en tendens til å først tegne et kart på styrebordet – og deretter forsøke å få terrenget til å stemme med dette imaginære kartet. Denne tendensen blir nå tydeligere ved at Cultiva selv skal være initiativtakere til hovedandelen av prosjektene ut fra et ønske om «virkning» (det har blant annet vært nevnt at man vil be pedagoger og psykologer foreslå hva slags skulpturer kunstnere skal lage!) – ikke ut fra kunstneriske kriterier, eller hva slags ressurser som faktisk eksisterer i byen.

Det finnes svært gode argumenter for å heller gjøre det motsatte: identifisere (via gode søknadsprosesser) og videreutvikle de enkeltkunstnerne og miljøene som allerede har vist kvalitet og gjennomføringsevne. Forsøker man å tegne kartet først, gjerne basert på suksesser andre steder i verden, er det ren gambling. Men videreutvikler man det eksisterende potensialet og fokuserer på kvalitet og egenart, er mulighetene for å lykkes langt større.

I oppropet ligger det ingen nedvurdering av Cultivas styremedlemmer som enkeltpersoner, her er det folk med kompetanse på sine respektive felter. Men det er kun én person med kunstfaglig kompetanse i styret, og dette er problematisk når styret ifølge den nye strategien både skal initiere og kvalitetssikre prosjekter innenfor film, litteratur, teater, billedkunst, musikk, festivaler – hele kulturfeltet. Når stiftelsens styre også avviser en universelt anerkjent søknadsprosess som er basert på fagkompetanse og klare kriterier, da blir det for provinsielt og tilfeldig, uansett hva slags strategi man ønsker å gjennomføre. Stiftelsen Cultiva er altfor viktig for Kristiansand til at dette bør skje.