I Nansens ånd?

I førsteetasjen vises utstillingen TRANSIT – om Nansen og flyktninger i dag.

Nansen ble tildelt Nobels fredspris i 1922 for sin humanitære innsats. Etter første verdenskrig arbeidet han for repatriering av krigsfanger og for å hjelpe flyktninger. Han skapte Nansen-passet for å komme statsløse flyktninger til unnsetning.

I Nansens ånd er det lansert en kampanje med mål om å gi såkalt papirløse barnefamilier oppholdstillatelse i Norge hvis de har vært her i mer enn tre år. Kampanjen foreslår at barna det gjelder skal få hvert sitt «Nansen-pass».

For fire måneder siden ble Norge dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for brudd på menneskerettighetene. En tobarnsmor fra Den dominikanske ble sendt ut av landet. Domstolen fastslo at det ikke ble tatt nok hensyn til barna ved utvisningen.

Barn har et ufravikelig krav på beskyttelse. Ikke bare hos oss, men i alle de over 190 landene som har undertegnet konvensjonen om barnets rettigheter. FNs barnekonvensjon bygger på at barnets beste alltid skal komme først – i alle situasjoner.

Vi hører ofte fra norske myndigheter om å følge FN-sporet. Men når det kommer til behandling av asylbarn, ser Norge bort fra FNs anbefalinger. I Soria Moria I var den rødgrønne regjeringen enig om å føre en «human» asyl— og flyktningepolitikk. I Soria Moria II ble «human» erstattet med «effektiv og konsekvent». I et slikt klima kan hensynet til barna lett bli skjøvet i bakgrunnen.

Asylbarn lever under et enormt press og har havnet i en utsatt posisjon. Vi ser ikke bort fra at foreldre kan bruke barna som brekkstang for å få oppholdstillatelse i Norge. I så fall løper de fra det ansvaret de har for å skåne sine barn for store psykiske påkjenninger. Likevel gjenstår spørsmålet om Norge kan være bekjent av å straffe barn for eventuelle feil foreldrene har begått.

En streng asyl- og flyktningepolitikk hinder ikke norske myndigheter i å ta hensyn til barna. Hvis ikke Norge, et av verdens rikeste land, går foran og viser vei, hvem skal da gjøre det? Det kan være betimelig å tenke over i Nansen-året 2011.