Til tross for myndighetenes brutale voldsbruk, ser det ikke ut til at demonstrantene lar seg skremme. Tvert imot har intensiteten økt ytterligere etter at 13-åringen Hamza Al Khatib nylig ble funnet torturert og drept. Den drepte gutten er i ferd med å bli et samlende symbol og en martyr for de ulike delene av landets befolkning.

Det er oppdemmet raseri etter flere tiår med undertrykkelse som nå slår ut i opptøyer. President Bashar Al Assad har i likhet med sin far og forgjenger Hafez Al Assad knust ethvert tilløp til opposisjon. Dette har ført til ro på overflaten. Men fraværet av kanaler for utløp av misnøye har ført til en eksplosjon når folk flest i kjølvannet av de andre opptøyene i Midtøsten nå har mistet redselen for regimet.

Det syriske regimet er et av Midtøstens mest undertrykkende. Det sier ikke lite. Derfor skulle man forventet at Vesten sto helhjertet bak demonstrantene og la hardt press på de syriske regimet. Men i stedet synes vestlige land å toe sine hender. Enkelte sanksjoner er riktignok innført, men disse er langt fra alvorlige nok til å ha noen reell innvirkning på regimet i Damaskus.

Grunnen til dette er åpenbart Syrias strategiske betydning. Landet ligger som en buffer mellom Iran og resten av Midtøsten. I både USA og mange europeiske hovedsteder frykter man en borgerkrig som kan ende med et islamistisk styre i Syria. Derfor synes mange å mene at dagens regime tross alt er å foretrekke.

Men dette er en type resonnement som ikke tar hensyn til den aller viktigste faktoren: Det syriske folkets lidelser. Demokratiske land bør ikke unngå å støtte opp om et folkelig opprør mot en brutal diktator av frykt for hvilket styre som kan komme etterpå. Som i tilfellene Egypt og Tunisia bør det internasjonale samfunn innta en aktiv rolle for å bidra til at folkeviljen vinner fram, også i Syria.