Ingen annen israelsk leder har vært så omstridt som Ariel Sharon. Frykten han skapte hos sine motstandere ble bare overgått av hengivenheten blant sine tilhengere.
Frykten han skapte hos sine motstandere ble bare overgått av hengivenheten blant sine tilhengere.
Han var en kriger, og han deltok i alle Israels kriger. Fra opprettelsen av staten i 1948, via Suez-krigen i 1956, Seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973. I sistnevnte fikk han ry på seg som Israels kanskje største militære strateg. Da den jødiske staten var hardt presset av Egypt, ledet Sharon en hårreisende dristig operasjon som sterkt bidro til å snu krigen. Men også da var han omstridt. Forsvarssjefen vurderte seriøst å sparke Sharon fordi han nektet å følge ordre. Den stridslystne generalen mente på sin side at forsvarsledelsen var altfor forsiktig.
Den stridslystne generalen mente på sin side at forsvarsledelsen var altfor forsiktig.
Krig og konflikt, seire og tragedier fulgte Sharon i alle år. Etter gjentatte angrep fra militante grupperinger fra jordansk side tidlig på 1950-tallet, ledet Sharon en styrke som skulle slå tilbake høsten 1953. Landsbyen Qibya på Vestbredden ble angrepet. Da Sharons styrker trakk seg tilbake lå det 69 drepte mennesker igjen. To tredeler av dem var kvinner og barn. Massakren ble fordømt over hele verden. Men tragedie rammet også Sharon selv. Da sønnen Gur var 11 år, lekte han med et våpen som gikk av og tok livet av gutten.
Det Sharon presenterte for regjeringen som en begrenset operasjon, endte med en 18 år lang blodig okkupasjon.
Likevel er det først og fremst krigen i Libanon i 1982 som knyttes til Sharons navn. Som forsvarsminister sørget han nærmest på egen hånd for at Israel gikk inn i nabolandet, for å slå tilbake palestinske grupperinger som skjøt raketter inn i Nord-Israel. Det Sharon presenterte for regjeringen som en begrenset operasjon, endte med en 18 år lang blodig okkupasjon. Og en massakre i flyktningeleirene Sabra og Shatila, utført av kristne falangister. Et sted mellom 700 og 3500 mennesker ble drept. En israelsk granskningskommisjon slo fast at Sharon var indirekte ansvarlig. Og han måtte trekke seg som forsvarsminister.
Mange trodde da at Sharon var ferdig i israelsk politikk.
Mange trodde da at Sharon var ferdig i israelsk politikk. Men først og fremst ved hjelp av sine venner i bosetter-bevegelsen gjorde han come back og ble i 2001 Israels 11. statsminister. Frykten var stor både på den israelske venstresiden og i det internasjonale samfunnet. Sharon var ikke bare kjent som en hensynsløs kriger. Han hadde også mer enn kanskje noen andre bidratt til å etablere bosettinger på okkupert palestinsk land.
Høyresiden var rasende. Og beskyldte ham — med god grunn - for løftebrudd.
Men han gjennomgikk en uventet politisk transformasjon. I 2003 skrev han under på det såkalte veikartet for fred med president George W. Bush. Der forpliktet Israel seg til en prosess som skulle "avslutte okkupasjonen som begynte i 1967". Mange tvilte på Sharons oppriktighet. Men året etter sjokkerte statsministeren sitt eget folk ved å kunngjøre at han ville trekke alle militære styrker og bosettere ut av Gaza. Høyresiden var rasende. Og beskyldte ham - med god grunn - for løftebrudd. I valgkampen kort tid før hadde Sharon lovet sine velgere at bosettingene i Gaza like viktige som Tel Aviv.
Uttrekningen kostet Sharon sitt eget parti, Likud.
Uttrekningen kostet Sharon sitt eget parti, Likud. Han fikk ikke med seg partifellene, og startet i stedet et nytt sentrumsparti. Fra denne basen signaliserte han vilje til også å inngå kompromisser om Vestbredden. Ikke ut ifra godhet for palestinerne. Men han innså at Israel ikke kunne beholde de palestinske områdene og samtidig forbli et jødisk og demokratisk land.
Og det ga en desillusjonert venstreside og fredsleir i Israel nytt håp.
Sharons politiske helomvending er noe av den mest dramatiske som har skjedd i israelsk politikk. Og det ga en desillusjonert venstreside og fredsleir i Israel nytt håp. Men få uker før valget i 2006, der Sharon var storfavoritt, ble han rammet av et kraftig slag. 4. januar forsvant han inn i koma, og kom aldri ut. Men også i årene han selv ikke var i stand til å delta i samfunnsdebatten, var hans person i høy grad tema. Høyresiden klarte ikke å forstå det forræderiet de mente Sharon hadde begått. Og venstresiden klarte aldri å finne en ny leder som kunne føre planene om en fredsløsning videre med Sharons styrke.
I stedet ble det sagt at den eneste guden Ariel Sharon trodde på, var den han hver dag så i speilet.
Ariel Sharon var fylt av kontraster. Han gjorde mer enn noen andre for å bygge bosettinger, men fjernet flere enn noen annen leder har gjort. Han definerte seg hele livet som en soldat, men mente at ordre ikke nødvendigvis var til for å følges. Han ble lenge sett på som en prinsipprytter, men var i realiteten svært pragmatisk. Og i mange år hadde de religiøse blind tillit til ham, men selv var han ikke troende. I stedet ble det sagt at den eneste guden Ariel Sharon trodde på, var den han hver dag så i speilet.