Betyr det noe for deg og meg som verken har fiskebåt eller kvote hvordan vi forvalter en nasjonal ressurs som skal sikre pensjon og velferd i all fremtid? Fisk handler om milliardverdier og beslutningene som taes nå, vil uansett påvirke landets utvikling i generasjoner fremover og bør følges med argusøyne.

Regjeringen satte i januar ned et utvalg for å se på helhetlige og samfunnsmessige konsekvenser av strukturkvoteordninger i fiskeflåten. 19. august la utvalget frem sin NOU: "Strukturvirkemidler i fiskeflåten." Utvalget er ikke er overraskende delt på midten, og grunnleggende ulikt verdisyn kan noe forenklet kokes ned til følgende: Skal fiskeressursene skape størst mulig avkastning for utvalgte redere og investorer, eller skal fisken skape størst mulig utvikling og verdiskaping for samfunnet som helhet?

Den mest omstridte konklusjonen fra utvalgets flertall er å reversere Bondevik-regjeringens innføring av såkalt evigvarende kvoter i fiskeflåten. Flertallets tidsavgrensing på 15 år for kjøpte tilleggskvoter er et særdeles viktig prinsipp. Dette sikrer myndighetene strategisk og langsiktig styring over våre felles fiskeressurser.

Et mindretall i utvalget, anført av blant annet Fiskebåtredernes Forbund, Fiskeri og Havbruksnæringens Landsforening og LO, ønsker at fiskebåtrederne fortsatt får eie oppkjøpte kvoter til evig tid, mot å betale en ekstra skatt på såkalt "superoverskudd". En ressursrente, slik foreslått av mindretallet, gjenspeiler ikke på noen måte de enorme verdiene som ligger i fiskeriene. De som i dag henter ut gevinsten av grunnrenten i fisket er i hovedsak de som selger rettigheter (kvoter) med stor fortjeneste. Innføring av en ressursrente slik mindretallet foreslår er mer å anse som symbolsk avlat, mot at næringsaktørene får beholde eierskapet til fiskekvotene for bestandig. Avlatsskatten en innkrever av eventuelt overskudd kan en da risle over kystsamfunn i form av "overføringer", "næringsutvikling" eller evinnelige "tiltakspakker". Det er grunn til å tro at eventuelle inntekter fra en slik ressursrente ikke vil dekke utgiftene som medfølger en slik politikk.

Samfunn langs kysten trenger ikke avlat og u-hjelp. Det de trenger er samfunnets aksept for at den beste forvaltning av fiskerienes grunnrente er å la dyktige fiskere levere høykvalitets fersk fisk til et marked som skriker etter denne fantastiske råvaren. Det danner grunnlag for en markedsbasert distriktspolitikk med basis i næringsutvikling og verdiskaping, der en godt kan si at den positive bivirkningen er arbeidsplasser og økt tilflytting.

De ideologiske skillelinjene i utvalget oppsummerer redaktør Nils Torsvik i avisa Fiskaren: — Valget står om ressursene skal fordeles på fellesskapet eller om stadig færre eiere skal kontrollere stadig mer av fiskeressursene. Torsvik slår videre fast at det første er klart å foretrekke.

I innlegget "LO konspirerer ikke" (Aftenposten 21.8) gjør LOs representant i utvalget, Helle Stensbak, et forsøk på å forklare LOs inkonsistente tilslutning til privatisering av fiskeressursene. Stensbaks supplerende innlegg: "LOs syn i fiskeripolitikken" i Nordlys samme dag utløste et voldsomt engasjement, hvoretter representantskapet i kjempestore LO Tromsø vedtok en uttalelse under overskriften: "LO i Tromsø avviser evigvarende kvoter som virkemiddel i fiskeripolitikken", og poengterer videre: - Gjennom sitt standpunkt i utvalget motarbeider LO interessene til befolkningen i de mange samfunnene langs kysten som i all tid har basert sin eksistens på å høste av havets rikdommer.

Leder av LOs fiskeripolitiske utvalg, Hans Johan Dahl, skriver i et innlegg: "LOs standpunkt har tatt utgangspunkt i hva som tjener våre medlemmer - det vil si de som arbeider i fiskeindustrien og havfiskeflåten." LOs standpunkt bærer uten tvil preg av det er særskilte næringsaktører og ikke samfunnets overordnede interesser som ligger til grunn.

Også Aps fylkeslag i nord gikk knallhardt ut mot LO og sier blant annet i en uttalelse: - At LO ikke forholder seg til Arbeiderpartiets politikk kan vi saktens leve med. Noen ganger er vi rett og slett uenige. Langt mer alvorlig er det at LO ikke hører på sine egne medlemmer og kravet fra den nordnorske kystbefolkningen som ønsker en annen fiskeripolitikk. LOs største enkeltforbund, Fagforbundet, har også signalisert en helt annen retning der de ser fiskeripolitikken i en større samfunnsmessig sammenheng.

Det er et paradoks at i motsetning til LO har Ap tatt et oppgjør med tidligere fiskeripolitikk som i stor grad var basert blant annet på industriproduksjon av frossen fisk. På lederplass konstaterte denne avis at: "LOs fiskeripolitikk er utgått på dato."

Ekspertuttalelser og markedsanalyser om fremtidens mattrender peker alle i retning av ferskt - og det peker i retning av sjømat. En målrettet satsing på fersk fisk - både innenlands og som eksport til våre nærmarked - er et strategisk valg som gir rom for å utnytte vårt unike konkurransefortrinn med nærheten til fiskefeltene. Da må vi ha en flåtestruktur som ivaretar dette. La oss stake ut kursen i dag slik at vi kan bli verdens mest kvalitetsbevisste leverandør av fersk fisk til et marked som vil betale for det. Så kan våre konkurrenter i lavkostland selge billig frossenfilet av "uspesifisert hvitfisk" på Lidl.