Gjennom lekkasjer til media har en del av hovedtrekkene allerede blitt kjent. Og mange lokalsamfunn har startet mobiliseringen for «sine» forsvarsanlegg. I vår egen landsdel er det klart at både MTB-ene fra Umoe Mandal og Heimevernets lokale tilhørighet står i fare.
Men selv om både anlegg, forlegninger og andre typer lokaliseringer er viktige for mange lokalsamfunn, er det å håpe at forsvarsdebatten fremover blir av en mer overordnet karakter. Forsvarsstudien bør brukes til å diskutere hva slags forsvar vi trenger i årene fremover. Ikke til en ny runde med distriktspolitisk ild og bevegelse.
Når politikerne tar fatt på denne debatten må utgangspunktet være at et forsvar koster penger. Dessverre mye penger. Den erkjennelsen har ingen av regjeringene siden den kalde krigen tatt på alvor.
I dag går om lag 1,6 prosent av bruttonasjonalproduktet til forsvarsformål. Det er litt i underkant av det vi brukte i mellomkrigstiden. Og utviklingen er nedadgående.
Det kan ikke fortsette. Vi ser nå at det dessverre ikke var grunnlag for den største optimismen som rådet grunnen etter avslutningen av den kalde krigen. Norge må ta sin del av ansvaret for operasjoner rundt om i verden. Både opplæringen av personell og tjenestegjøringen ute koster svært mye økonomisk.
Men også i våre nærområder har vi fått økte utfordringer. Hos vår store nabo i øst ser vi stadig flere totalitære trekk kombinert med betydelig økt satsing på det militære. I tillegg har Russland gjort det klart at landet ikke vil overholde rustningskontrollavtalen CFE, som blant annet skal forhindre russiske styrkekonsentrasjoner på Kola-halvøya.
Selv om den russiske satsingen på militær gjenoppbygging ikke er rettet mot Norge, har vi et ansvar for å holde vårt eget forsvar ved like i en slik situasjon. Også våre store naturressurser i nordområdene krever et oppegående forsvar.
I årene fremover har ikke Norge råd til igjen å la forsvaret bli en salderingspost.