Det er så lett å være grønn, all den beste sjampanjen er jo økologisk, uttaler en dame på en veldedighetsmiddag for miljøet et sted i USA. Middagen holdes til ære for sjimpanseforskeren Jane Goodal, og sosieteten i Washington har kjøpt billetter for alt fra 500 til 100.000 dollar. CNN-gründer Ted Turner, som eier mer land enn noen privatperson i USA, står bak gallaen og forteller velvillig hva han gjør med sin egen livsstil for å gjøre den grønn. — Jeg kjører Prius hybrid og har sparelyspærer og solcellepaneler. Jeg har laget en oversikt over karbonutslippene fra alle ranchene mine i Montana og New Mexico, og jobber med å få ned utslippene. Og jeg skal gjøre mer, sier han stolt. Det er i Dagens Næringslivs nye magasin D2 jeg får innblikk i Ted og hans likesinnedes tanker og ideer. De grønne og de glitrende. Sjefredaktør Amund Djuve skriver at magasinet skal dekke tradisjonelle og nye livsstilsområder, som design, mote, arkitektur, motor, miljøvern, friluftsliv og kunst. Det interessante er at miljøvern nevnes som et livsstilsområde og i samme åndedrett som design og arkitektur. Noe har virkelig skjedd med 1970-tallets hullete ullsokker, hjemmelagede bannere og lilla skjerf. Miljøverneren er ikke som hun en gang var. Reportasjen om Ted og de andre griper meg på et underlig plan. - Er det mulig å ha en luksuriøs livsstil og samtidig være grønn? spør journalisten. - Å ja visst, sier Ted Turner. - Noen folk vil leve bra, og da er det bare å sette opp et par ekstra solcellepaneler. Det fungerer helt fint. Du vet, selv om du har et stort hus, betyr ikke det at du ikke kan nøytralisere CO2-utslippene. Størrelsen i seg selv trenger ikke være noe problem, sier Turner. Hvem kan argumentere mot slikt? I reportasjen møter vi også Ted Turners datter, Laura Turner Seydel, som har bygget en gigantisk økovilla som hun bruker som «show case» og som visningslokale for all slags økologiske og miljøvennlige dikkedarer. «Den luksuriøse siden av en grønn livsstil - hvordan ha alt, uten å ta alt», var mottoet til Seydel og hennes mann da de valgte å bygge sitt grønne palass. Seydel vil gjerne være luksusmiljøvernets spydspiss og sier til DN:- Jeg har aldri vært med i noen lenkegjeng, jeg er ikke en av dem. Men hvis vi klarer å utvikle hus som har den høyeste luksusstandard, og samtidig er miljøvennlige, så vil det etter hvert sige ned til folk flest. Hun innrømmer likevel at slike hus er dyre og ikke for hvermannsen å bygge. Videre møter vi søkkrike økobønder, en økostylist som hjelper folk å få til en bærekraftig, grønn og glamorøs livsstil og en økomodell som markedsfører seg selv med «sexiness, style and sustainability». Klesdesignere og skuespillere. Bærekraft er i ferd med å bli big business. Men er det egentlig noe galt i det? Da jeg satte meg ned for å lese reportasjen, hadde jeg allerede bestemt med for at det var latterlig. Latterlig å tro man kan kjøpe seg fri, å tro at man ikke må ofre noe, ikke dele, men ture fram som før - bare med nye merkelapper på. Fullstendig uetisk og umoralsk, tenkte jeg, og fnyste litt selvgodt. For noen rike duster. Så sakte, men sikkert, tentes en (spare) pære i hodet mitt. Hva med meg selv da? Er det ikke akkurat det samme jeg gjør bare i en litt mindre skala? Fra min ranch på Tromøya går avfallet ut ferdig sortert og inn kommer Fairtrade gods og økologisk mat (og et og annet billigprodusert plagg fra H&M når behovet blir for stort, som det ofte gjør. Shopping gir jo livet mening, som de sier på Sørlandssenteret.) Poenget mitt er at den norske middelklassen gjør nettopp det samme som denne gruppen i USA - vi omgir oss med symbolting for å vise at vi lever grønt. Vi har latt det bli en livsstil, nærmest som en hobby å regne. Men hvor dypt stikker vårt eget engasjement? Og viktigere, har denne tilnærmingen egentlig noen reell innvirkning på miljøet? Under Protestfestivalen tidligere i høst fikk jeg lov til å være med i en debatt om klimaendringer. På et spørsmål fra salen om hva vi som enkeltindivider kan gjøre, svarte jeg at jeg ikke tror dette ansvaret må individualiseres. Etter debatten kom en klok dame bort til meg å sa at dette svaret hadde skuffet henne. Hun mente at det selvfølgelig hadde noe å si hva vi som enkeltindivider gjør, og at det var farlig å si ting som gjør det enkelt for folk å fraskrive seg alt ansvar. På vei tilbake til Arendal, alene i bil, tenkte jeg over dette. Jeg er jo egentlig enig med henne. Det er klart at det er alle våre holdninger og handlinger som til sammen skaper vårt samfunn, men hvis engasjementet begynner med oss selv og slutter med oss selv - hva skjer da?Den britiske journalisten, aktivisten og forfatteren George Monbiot uttaler i samme reportasje i DN at han er dypt uenig med dem som tror at hvis folk bare endrer sitt eget liv i grønn retning, blir de engasjert til å jobbe politisk også. Dette skjer altså ikke, mener Monbiot. Han sier at folk da føler de har gjort sin del, og at engasjementet stopper over et glass økologisk rødvin. Noen som kjenner seg igjen? Miljøutfordringene må løses kollektivt. De må løses med politiske grep. Vi lever i et oversiktlig demokrati og veien til makta er ikke så lang. At likevel bare i overkant av 50 % av oss stemte ved siste lokallag, er et større problem enn vi velger å ta inn over oss. Så får vi begynne å tenke flere tanker på en gang. Vi kan gjerne la engasjementet begynne med oss selv. Det skader heller ikke verden noe mer fra eller til at Ted Turner og hans venner gjør det. Men la det for all del ikke slutte med oss selv. Det er ikke mulig å ha alt, uten å ta alt. Problemene er rett og slett for omfattende til at de kan løses med grønt konsum og resirkulering. Vi må tenke større - på en helt annen global fordeling, en ny og radikal økonomisk tenkning, innovasjon, teknologi og strategisk tilbaketrekning. Men ikke misforstå meg - fortsett å leve grønt, handle grønt og tenke grønt. Men samtidig vil jeg oppfordre dere (og meg selv) til å strekke engasjementet lengre. Det lar seg gjøre. En annen verden er fremdeles mulig.