Det symbiotiske fellesskapet med Arbeiderpartiet har også bidratt til å forsterke denne utviklingen i den perioden hvor Arbeiderpartiet var «Ørnen blant partiene», med mellom 40 og 50 prosent av stemmene. Stemte man Arbeiderpartiet som yrkesaktiv var man også medlem av et LO-forbund og vice versa. På 1950-tallet var annenhver lønnsmottaker medlem av LO.Nå tyder mye på at ikke bare LOs dominans som fagorganisasjon, men også den høye graden av fagorganisering i Norge, gradvis begynner å forvitre. Dagens Næringsliv har de siste dagene rettet søkelyset mot utviklingen innen norsk fagbevegelse, og tegnene er foruroligende for alle dem som er opptatt av at Norge fortsatt skal ha en sterk fagbevegelse.Dette er for øvrig en utvikling som førsteamanuensis Arvid Fennefoss ved Universitetet i Oslo tidligere har beskrevet og drøftet i flere kronikker i Fædrelandsvennen. Mens 49,9 prosent av alle lønnstakere var medlem av LO i 1954, er det tilsvarende tallet i år 28,5. Fra 1999 til 2000 mistet LO 10.000 yrkesaktive medlemmer.Og nedgangen skyldes ikke bare at LO ikke lenger klarer å fange opp de nye gruppene av lønnsmottakere — langtidsutdannede og ansatte i privat tjenesteyting. Det er en generell tendens til at færre lønntakere organiserer seg i det norske arbeidsmarkedet. Det finnes mange årsaker til denne utviklingen. Den nye økonomien stimulerer til etableringer av småbedrifter, bl.a innenfor IT-relatert virksomhet, hvor fagorganisasjonene i realiteten har lite å tilby på det tariffmessige området. Et økt innslag av deltidsansatte som ikke har kultur for fagforeningsmedlemskap bidrar trolig også til at flere velger å være uorganisert. Og uroen og rotet på organisasjonsmarkedet innenfor akademikergruppen etter at Akademikernes Fellesorganisasjon gikk i oppløsning, har neppe bidratt til å øke organisasjonslysten blant disse lønnstakergruppene.Men selv om store akademikergrupper har rotet det til for seg og er i ferd med å posisjonere seg med nye fagorganisasjoner, er situasjonen alvorligst for LO. I privat tjenesteyting er bare 20 prosent av medlemmene LO-organiserte. Og selv om organisasjonsgraden blant de langtidsutdannede er høy, er bare 10-15 prosent av denne gruppen LO-organiserte. Dette er lønnstakere i offentlig sektor som ikke finner at dagens LO har noe organisasjonstilbud som ivaretar deres lønnsmessige interesser.Mye tyder derfor på at LO er kommet langt på etterskudd når det gjelder å fange opp de sterkest økende lønnstakergruppene. LOs solidariske lønnspolitikk har gått ut over dem med mellomlang og lang utdanning. Skal LO fortsatt stå for et solidaritetsalternativ på det norske arbeidsmarkedet, må det velge bort den økende gruppen av langtidsutdannede med høye lønnskrav. I så fall snur man ryggen til fagorganisasjonenes største rekrutteringskilde i fremtiden. Det er et dilemma Yngve Haagensen nå overlater til sin etterfølger.