Denne gangen var det Reidar Olsen som svingte storslegga i et skriv der han bekjentgjorde mistillit til Messel. Nå skal striden være brakt under midlertidig kontroll og forklaringen om at Olsen luktet hostesaft, ikke øl, akseptert av gruppeleder Messel.Vi tør ikke engang tenke på hvilke scener som kunne ha utspilt seg om de to hadde hatt adgang til stortingsrestauranten, der det som kjent er pils å hente i disken, midt i møtetiden. Det hadde vel gått som i partiets stortingsgruppe, der partileder Carl I. Hagens forsøk på å bli kvitt angivelig ukultur rundt representanten Dag Danielsen, har endt med at hele partiet driver møtevirksomhet i ukulturens tegn.Det kan neppe ha vært tilsiktet fra Hagens side at han skulle få et firkløver av landets mest skarpskodde jurister på nakken i kjølvannet av eksklusjonssakene i Oslo. Men nå får han det, og kjenner vi de fire advokatene, Per Danielsen, Cato Schiøtz, Ingjald Ørbeck-Sørheim og Bjørn Stordrange rett, kommer de ikke til å gi seg i første sving. Den første prøven på hvor langt denne saken kan drives, kommer når retten skal ta stilling til hvorvidt en sak om suspensjon eller eksklusjon fra et politisk parti overhodet er en sak for domstolene.Finner retten at så er tilfelle, har vi det gående. Da nærmer vi oss amerikanske tilstander der politikk går over i jus for den minste kontrovers. Vi er ikke sikker på at det er noen lykkelig løsning. Men at det blir store doser politisk gjørmebryting i tiden som kommer, er hevet over tvil, og det med fremskrittspartifolk i hovedrollene.Det var selvfølgelig ikke slik Carl I. Hagen hadde tenkt seg det. Men slik blir det når han insisterer på å starte dagbrudd på grunnfjellet i eget parti. Det er noe annet å kaste ut en bande intellektuelle individualister enn folk som representerer Fremskrittspartiets substans og sjel. Det er synd å si det, men uten «verstingene» er Fremskrittspartiet et helt uinteressant parti, og med «verstingene» er det for potensielle samarbeidspartnere et uspiselig parti.Derfor bør Hagen innse at han har tatt på seg det umulige ved å gjøre partiet stuerent. Det nytter rett og slett ikke uten å kastrere det samme partiet. Men Hagen har vært presset før. Da han falt ut av Stortinget i 1977, betraktet de fleste kommentatorer ham som ferdig. Det skulle vise seg å være feil. Han kom tilbake. Hagen har vært ute en vinternatt før, den gang det også var kuldegrader og snø til i verden. Det står tross alt ikke samme gufset av brødrene Danielsen som en trussel om å falle helt ut av Stortinget. For så galt går det neppe nå.