Det har vi ingen problemer med å gi ham rett i. Ikke siden kommunistpartienes velmaktsdager har vi vært vitner så bisarre politiske oppgjør som det som nå seiler opp i det norske Fremskrittspartiet, partiet som ble stiftet for å gi friheten og individualismen bedre kår i fedrelandet.Det er noe gjentakende i dette. Revolusjoner eter sine barn, blir det gjerne sagt. Og de eter sine ideer. I den kommunistiske bevegelse fikk så vel friheten som likheten og brorskapet magre kår etter kort tid. I Fremskrittspartiet har ikke likhet og brorskap noen gang stått særlig høyt i kurs. Derfor er det bare friheten igjen å tyne. Men den tas nå med rot; alt for å sikre enn mann som har styrt partiet mer og mer egenmektig i tre tiår, det endelig og totale grep om partiet.For oss som står på siden av partiet, er det like patetisk som instruktivt det som nå skjer. Alle midler tas i bruk. En formell prosess som gir skinn av åpenhet, kjøres i gang som i Moskva på 30-tallet. Carl I. Hagens nyttige nestleder, Terje Søviknes, arbeider samtidig fram et forslag til nye vedtekter som får ordet partidemokrati til å virke som en vits. Mens Danielsen og co får seg forelagt anonymt fremskaffede anklager om at de skal ha undergravd eget parti.Vi nærer liten sympati for den såkalte Danielsen-fløyens, hvori opptatt Vidar Kleppe, politiske synspunkter, men vi har all mulig sympati med folk som med uredelige midler forsøkes spilt ut over sidelinjen av en maktsyk partieier. Dersom noen skulle ha vært i tvil om Carl I. Hagen kan bli statsminister i Norge, bør de se til hva som skjer i Oslo nå. Hvordan kan en mann som ikke kan styre sitt eget parti uten å demonstrere den største paranoia, ha ambisjoner om å styre landet? Det er godt han gjør dette nå, et snaut år før valget, så vi vet hva vi har å forholde oss til.Utfallet av den prosessen Hagen har satt i gang, er uvisst. Sist han feide i partiorganisasjonen, gjaldt det de unge, begavede liberalistene. Det var alvorlig nok det, for selv om ingen av dem var stemmesankere, gjorde Hagen den gang kål på lederemner han kunne ha fått god bruk for senere. Denne gangen går han til angrep på folk som fronter partiet på grasrota. Det er velgernes favoritter han nå angriper. Derfor er det han gjør også så halsløst.Det kan godt være at Hagen denne gangen har spilt for høyt. Dersom Hagen lykkes i sitt forsett om å rense Oslo Fremskrittsparti for tillitsvalgte han ikke liker, har han likevel ikke vunnet noen seier i Østfold, Vest-Agder og Hordaland. Der og i andre fylker sitter det flust med partifolk igjen som misliker partiformannens handlemåte. Skulle partiet så også falle på meningsmålingene, er det mye som tyder på at Hagens utrenskninger kan slå tilbake på ham selv. Da kan både grasrota og sersjantsjiktet i partiet finne ut at Hagens tid som partieier er over, og at eksilet nå som før er sluttstasjonen for den som legger seg til Napoleon-syke. Riktignok blir Hagen hverken forvist til Elba eller St. Helena, han kan i stedet trekke seg tilbake til en godt forberedt pensjonisttilværelse i Spania. Og han kan få hjelp til å fremskynde flyttingen.