Senterpartiet raser mot Arbeiderpartiets prosjekt, fra Høyre høres ingenting, mens Fremskrittspartiets formann vanskelig kan skjule at han fortviler ved tanken på at EU-spørsmålet igjen skal sette dagsorden i norsk innenrikspolitikk.For hvis EU-saken blir den altoverskyggende politiske saken i årene som kommer, ødelegger det nemlig regien for Carl I. Hagens vei til en statsrådstaburett eller endog til statsministerstolen. Fremskrittspartiet har klart å snu de fleste saker til sin fordel. Men partiledelsen frykter EU-saken mer enn noe annet, for den rår den ikke med. Underlagsmateriale viser at Fremskrittspartiets velgere er mer splittet enn noe annet partis velgere på denne saken. I valget mellom å være et internasjonalt orientert, liberalistisk parti og et nasjonalt-sinnet parti for fryktsomme småborgere, har Hagen ikke noe valg. Han må velge det siste. Av hensyn til oppslutningen.Men dette er et valg Hagen ikke vil ta før han blir presset til det, og da kan EU-saken bli utløsende for at partiet velger side. For det er vanskelig å tenke seg at en Hagen med dårlig tid på komme til maktens tinde kaster bort to, tre år på rollen som «lame duck» mens alle andre diskuterer EU så flisene fyker.Dette vet selvfølgelig også Arbeiderpartiets ledelse. For makteliten på Youngstorget er ikke EU-saken bare et spørsmål om å videreføre arbeiderbevegelsens internasjonale tradisjoner, den er nå også blitt et middel til å stoppe veksten av det noen i spøk har kalt «Fremskrittsarbeiderpartiet». Det forunderlige er at ikke Høyre har brukt saken i samme øyemed, nemlig til å hindre fremveksten av et parti som fullstendig har tatt luven fra Høyre som vårt fremste konservative folkeparti.Selv om det er mye partitaktikk ute og går, må vi ikke glemme det overordnede, at Norges forhold til EU ikke er kommet i orden selv etter fem tiårs europeisk samlingsstrev. Det er selvfølgelig vår spesielle økonomiske situasjon som er den direkte forklaringen på at et norsk medlemskap i EU ikke er blitt virkeliggjort. Vi har ikke noe umiddelbart behov for EU for vår økonomis skyld, slik tilfelle var i Finland og Sverige og slik tilfelle er i de nye søkerlandene i det tidligere Øst-Europa.Men vi gjør oss selv en politisk bjørnetjeneste, og vi gjør oss selv ynkelige som folk, når vi bruker vår egen rikdom som påskudd for å la være å ta politisk ansvar for vår egen verdensdels videre utvikling. Dette er også den europeiske venstresidens viktigste anklage mot oss, at vi velger nasjonalisme og egen velstand fremfor internasjonalt ansvar på den arena der ansvar tilbys og oppgavene venter.