Under en oppsummering av perioden før jul sa utenriksminister Jan Petersen at Norges to år i Sikkerhetsrådet hadde vært en sikker suksess. Men derom strides de lærde. Jan Petersen la seg tidlig på en ydmyk, på grensen til servil, linje i forhold til en amerikansk utenrikspolitikk som har møtt kraftige protester fra det tradisjonelt allierte Europa. For eksempel valgte Norge å forholde seg tause da USA forsøkte å gå utenom FN i spørsmålet om en mulig krig mot Irak. At Sikkerhetsrådet, og dermed FN, har avgjørende myndighet i denne typen spørsmål, er et viktig prinsipp som Norge har vært en varm tilhenger av. At vår utenriksminister valgte å forholde seg taus, eller støtte USA i saker som denne, har utvilsomt begrenset Norges innflytelse i Sikkerhetsrådet. Den, etter vår oppfatning, misforståtte forsiktigheten bryter dessuten med en sterk norsk utenrikspolitisk tradisjon. Norge har siden den andre verdenskrig bygget en rolle i det internasjonale samfunnet som en liten, men viktig nasjon med evne til å gå inn i konflikter med høy faglig kompetanse og integritet. Norge har ledet Sikkerhetsrådet i en tid der Europa og USA for første gang i moderne tid har vært uenige om Vestens rolle i verdenssamfunnet. Uten noen hjemlig debatt har Utenriksdepartementet under Jan Petersens ledelse støttet amerikanerne fremfor EU-landene i denne viktige debatten. Norske diplomater har ligget lavt i de fleste kontroversielle — og derfor viktige - saker som har vært til behandling i Sikkerhetsrådet. Det er illustrerende for Petersens holdning at selv da et flertall i Sikkerhetsrådet gikk inn for å sende observatører til Midtøsten, var Norge avholdende.Et uttalt mål for Norges innsats var å skape større åpenhet og debatt rundt og i Sikkerhetsrådet. Det har ikke skjedd. Så lenge Jan Petersen ikke har vært villig til å ta standpunkt i kontroversielle saker, har Norge heller ikke hatt noe å tilføre de viktige debattene i Sikkerhetsrådet. Og det har ikke gjort saken bedre at når Norge først har uttalt seg, har det «ofte vært ulne uttalelser som har kommet sent i prosessen i Sikkerhetsrådet», slik direktør ved Institutt for fredsforskning, Stein Tønnesson, har uttrykt det.Men noe fikk vi gjort. Norge bidro sterkt til at et enstemmig Sikkerhetsråd anerkjente en palestinsk stat. Som leder for FNs sanksjonskomité overfor Irak, la våre diplomater også ned et stort arbeid med å reformere de mest inhumane sanksjonene mot det irakiske folk. Norge har dessuten økt FNs fokus og engasjement i konflikter på det afrikanske kontinentet. Likevel kan den ensidige støtten til et USA på krigsstien ha bidratt til å svekke Norges rolle som internasjonal brobygger. Vi hadde en unik mulighet til å markere våre standpunkter og verdier i Sikkerhetsrådet, men vi grep den ikke.