I august gikk han høyt ut og fremstilte seg selv som offer for mediepresset og spesielt Fædrelandsvennens journalistikk og «negative personfokusering». Dette brukte han for hva det var verdt som begrunnelse for å trekke seg fra politikken.Men Ap-lederen Bjarne Ugland har hatt andre og mer håndfaste problemer å slite med i et lokalparti som har vært ridd av maktkamper og interne konflikter i en årrekke. Det er noe av dette som også har gjenspeilet seg i den medieomtale han er blitt til del.Når han nå nylig har foretatt en overraskende helomvending og meldt seg på igjen som partiets ordførerkandidat ved valget i 2003, dukker hans motstandere i partiet opp og tydeliggjør de indre politiske konfliktene i Kristiansand Arbeiderparti knyttet til Bjarne Ugland som person og partileder.Kritikken rammer både hans lederstil og den politikk han har stått for. Det er et særsyn i norsk lokalpolitikk at to lokalpolitikere nekter å ta gjenvalg fordi han ikke ønsker å stå på samme valgliste som partiets ordførerkandidat, slik Ap's Ole Ragnar Rypestøl og Sølvi M. Tønnessen har gitt uttrykk for i vår avis.Og lederen av Flekkerøy Arbeiderlag, den tidligere lederen av Kristiansand Arbeiderparti, Sigmun Nilsen, gir også offentlig uttrykk for at Bjarne Ugland er feil mann som Ap's listetopp i Kristiansand.Det vi kan slutte av dette, er at heller ikke Kristiansand Arbeiderparti er noen søndagsskole. De årelange stridighetene mellom ulike fraksjoner om makt og posisjoner fortsetter, og gnager på aktørenes utholdenhet. Det nye er at det er nye aktører som trer inn i gamle konfliktroller.Mot en slik politisk virkelighet preget av indre stridigheter og sterke konflikter om partiets høyre— eller venstredreining, er det forståelig at Bjarne Ugland fant det ubekvemt å fortsette som partileder. Hans kritikere som har stått fram legger ikke nettopp fingrene imellom i sine omtaler av partilederen.Når Bjarne Ugland nå allikevel har valgt å fortsette som partiets leder og ordførerkandidat, kan det være i forvissningen om at hans urokråker og motstandere i lokalpartiet forsvinner. Hans blotte nærvær rensker partiet for indre opposisjon slik at det vil kunne fremstå som mer samlende enn ved forrige kommunevalg.Men det betyr også at Kristiansand Arbeiderparti blir mer ensrettet og politisk smalsporet, hvor det radikale korrektiv har flyktet ut av partiet. I så måte en speiling av det som skjer i rikspartiet - kanskje også med det samme resultat når det gjelder velgeroppslutning.