Venstres leder, Lars Sponheim, tok på Vest-Agder Venstres årsmøte i helgen bladet fra munnen og pekte på muligheten for regjeringskrise i mars. I går presenterte Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Einar Steensnæs, tilsynelatende samme meldingen, det er mål for hva regjeringen kan tåle uten å miste all autoritet. Tilsynelatende, fordi Sponheims problemstilling er snevrere, at det er et mål for hva han selv og partiet kan tåle før Venstre igjen forsvinner fra den nasjonale politiske scenen.Slik er det ikke med Kristelig Folkeparti. Det partiet vil klare seg, regjeringsdeltakelse eller ikke. Ja, det er heller slik at uansett hvor ille regjeringen farer, bidrar Kjell Magne Bondeviks personlige popularitet til at partiet gjør det bra på meningsmålingene. Derfor er Venstres og Sponheims markeringsbehov todelt, det handler om å markere seg som selvstendig politisk kraftfelt, og det handler om å vise at Venstre ikke er noe selvutslettende haleheng til KrF. Sponheims utspill er derfor myntet både på opposisjonen i Stortinget og på de to andre regjeringspartiene, KrF og Senterpartiet.Den konkrete saken som bringer misstemning inn i regjeringen denne gangen, er planene om gasskraftverk. Etter at Arbeiderpartiet nylig bestemte seg for å gå inn for at det bygges gasskraftverk i Norge med dagens teknologi, er det solid flertall på Stortinget for å gjøre dette. For Venstre kan denne saken bli kamelen som ikke kan svelges, i alle fall ikke av partiets miljøvernminister, den tidligere miljøaktivisten Guro Fjellanger. Da mister hun all troverdighet.I Senterpartiet er forholdet til gasskraftverk mindre entydig. Olje— og energiminister Marit Arnstad driver et omfattende spill for å få til et kompromiss om saken. Sterke krefter i hennes eget fylkeslag, Nord-Trøndelag Senterparti, ønsker et kraftverk i Skogn. For senterpartifolk spiller det dessuten sterkt inn at nye gasskraftverk lang kysten av Vestlandet, Trøndelag og senere Nord-Norge vil stimulere næringsutviklingen i distriktene. I disse sentraliseringstider er det et argument som teller mer enn alskens miljøbetraktninger.Derfor utkjemper regjeringen nå ikke bare en kamp mot opposisjonen og Arbeiderpartiets nyvunne regjeringslyst, den kjemper også en indre kamp der distrikts- og næringsinteressene står steilt mot miljøinteressene. I sak har næringsminister Lars Sponheim mye sympati for gasskrafttilhengerne, som partileder må han solidarisere seg med sin egen miljøvernminister og et parti på vei mot utslettelse.Vi har sett det før og ser det igjen, når det røyner såpass på begynner staurene i koalisjonsregjeringer å sprike. Og mens det før har vært Senterpartiet som har hatt for vane å falle ut av folden, er det nå Venstre som sliter mest, og som truer med å ofre regjeringsdeltakelsen på partisamholdets alter. Det er slett ikke gitt at det vil gå galt for regjeringen i mars. Bondevik og mannskapet hans har vært ute i hardt vær helt fra begynnelsen av. Kanskje står de han av denne gangen også.