Som prest i offentlig stilling har jeg stemmerett ved bispevalg i Agder— og Telemark bispedømme. Min førstestemme gikk til Anne May Grasaas, andrestemmen til Torstein Lalim og tredjestemmen til Stein Reinertsen.
Lederen av Agder- og Telemark bispedømmeråd Jan Olav Olsen uttaler at biskop Stein Reinertsen sitt syn på å vie, eller rettere sagt ikke vie fraskilte ”lenge har vært kjent for Kirkerådet”, og dermed også blant medlemmene i bispedømmerådet.
Jeg visste det ikke, og kjenner meg lurt eller for den saks skyld ført bak lyset. Det oppleves patetisk når den samme Olsen sier at ”de som stemmer har selv ansvar for å skaffe den informasjonen de mener er nødvendig”. Jeg har ikke hatt den informasjonen som er nødvendig! Det jeg kan si med sikkerhet, er at min tredjestemme ikke hadde gått til Stein Reinertsen, dersom jeg hadde visst det jeg vet i dag.
Jeg har gjennom romjulen og nyttårshelgen møtt mange av mine venner, både de som kjenner seg sterkt knyttet til Den norske kirke, og de som opplever relasjonen til kirken på en annen måte. Denne siste avklaringen rundt vår nye biskop har blitt en snakkis blant overraskende mange. I min omgangskrets fremkommer det til dels sterke reaksjoner. Mennesker er forskrekket og sjokkert. Det snakkes om å melde seg ut av kirken. Mange er redd for at kirken blir trangere, mindre raus og åpen enn det de har vært vant til. Vil det være rom for mennesker sine nederlag og sårbare liv i kirken? Kan vi gå til kirken med vår livssmerte? Hvor er kjærligheten og tilgivelsen? Kirken er mer enn biskopen! Jeg håper og tror at kirken "i denne vanskelige verden" fortsatt kan været et sted for "husville og heimløse" (Hans Børli).
Stein Reinertsen har de senest årene fungert som sykehusprest i en liten konsulentrolle ved sykehuset i Flekkefjord. Denne rollen har han trivdes i og utført til alles tilfredshet, og mer enn det. Hans ettermæle er svært godt! Jeg har vært sykehusprest i snart 30 år, gjennom disse årene har jeg mange ganger, nærmest som øyeblikkelig hjelp, måttet vie par på svært kort varsel. Hver gang fordi den ene parten er i ferd med å dø. Mange av disse vigslene har selvsagt involvert mennesker som har vært gift før. I denne svært sårbare situasjonen er det selvsagt aldri tid og rom til å vurdere hvem som er den skyldige eller uskyldige part, eller for den saks skyld tilrettelegge for at noen andre enn en selv kan vie. Da må det, som alltid ellers, handles i respekt og kjærlighet. Det kan, dessverre på alle vis se ut som om biskopens tid som sykehusprest er over?