Det kunne ha vært en attraksjon av internasjonal toppklasse. Den ufattelig svære kanonen som fortsatt peker nifst over hodene på Flekkerøy-folk og ut i Skagerrak. Den katakombelignende kjelleren under, med styrings— og avfyringsmekanismer av solid, tysk ingeniørmerke. Forlegningsrom og gotiske nazi-inskripsjoner på veggene av typen Kampfgemeinschaft fordert Kameradschaft. Sie bewährt sich besonders in Not und Gefahr («Kampfellesskap krever kameratskap. Det bevises særlig i nød og fare»). Ammunisjonslagrene i området rundt, kledd i gråstein for å gli inn i terrenget og forbundet med kanonstillingene via smalsporet jernbane. Den formidable utsikten over havet, skjærgården og byen i øst. Det nærmest surrealistiske byggverket kasematten, støpt på ti uker i 1944 med ufattelige mengder armeringsjern og 8000 kubikkmeter betong. Med sitt 4,5 meter tykke tak vil den stå der etter at det siste mennesket har forlat Tellus i retning en galakse langt, langt vekke. Turstiene i nærområdet på Møvig og Voie, fortsatt overstrødd med bunkere, fundamenter for maskingevær- og luftvernkanonstillinger, løpegraver og rester etter soldatforlegninger og krigsfangeleiren som huset opptil 200 underernærte russere. Alt dette byr på unike muligheter til å informere om en dramatisk, men fortsatt nær fortid gjennom utstillinger, filmer og digitale presentasjonsverktøy. Kanskje kunne Bjørn Furuborg overtales til å låne ut samlingen av uniformer, våpen og andre effekter fra krigens dager. På Møvig skulle den få det godt.
Men nei. Kristiansand Kanonmuseum - _Batterie Vara_ i okkupasjonsmaktens språkbruk - står der og forfaller. Rusten herjer, selv med en kanon av _Krupp Stahl_ . Vær, vind og fukt tærer ubønnhørlig på installasjonene. Ansvaret for anlegget er pulverisert og drysset ned i hulrommet mellom Forsvarsbygg, Forsvarsmuseet og Vest-Agder-Museet. Noen iherdige ildsjeler med små midler kan umulig stoppe forfallet, langt mindre utvikle det krigsmuseet som burde stå der og tiltrekke seg skarer av turister, skoleklasser og andre som ønsker å vite mer om menneskehetens aller mørkeste år - i byen som huser Arkivet og er Hestmandens hjemmehavn.
Til våren er det 70 år siden 2. verdenskrig tok slutt. 8. mai 2015 skal det flagges av hjertens lyst fra både offentlige bygninger og private hjem, mitt inkludert. Riktignok begynner det å tynnes i rekkene blant de som klart minnes de berømte maidagene i 1945, men i mangfoldige familier er historien fortalt så ofte, og med sånn innlevelse, at den vil leve videre etter at tidsvitnet er borte. Selv er jeg født ti år etter at krigen tok slutt, men den preget både mine foreldre og mine besteforeldre så sterkt at jeg etter hvert har innsett at den preger meg også.
Et sted rundt 60 millioner menneskeliv kostet 2. verdenskrig, enda flere om den andre kinesisk-japanske krigen fra 1937 til 1945 regnes med. Men så, 70 år etterpå, må det være mulig å ha to tanker i hodet på én gang. Ved siden av et _aldri mer!_ og forferdelsen over hva både nazister, fanatiske japanere og hevnlystne allierte var i stand til å foreta seg mot medmennesker, må det være tillatt å tenke at «Jøss, de fikk til mye på kort tid, de tyskerne». For effektive var de sannelig - på Møvig delvis takket være norske medhjelpere og russiske krigsfanger.
Se deg litt rundt på Sørlandet. På og i fjellgrunn ute ved kysten finnes utallige festningsanlegg anlagt mellom 1940 og 1945. Vest-Agder-Museet byr på et digitalt kart som viser intet mindre enn 25 kystfort mellom Flekkefjord og Risør — pluss utallige utsikts- og kanonstillinger. Tenk på hvilke ressurser det har krevd! Marvika og Kjevik ble kraftig oppgradert av tyskerne. På Lista bygde de en svær, ny flyplass. Og de etterlot seg ansamlinger av utmerkede brakker både her og der, blant annet de som ble til første utgave av Lund kirke. Gruvedriften på Knaben var så omfattende, og så viktig for tysk rustningsindustri, at anlegget ble tungt bombet av de allierte i november 1943. Og så Batterie Vara , da. Møvig Fort, som det ble hetende da det norske forsvaret tok over. Der finnes det siste gjenværende eksemplaret av verdens nest største, landbaserte kanon gjennom alle tider. (Det stod tre av dem der da krigen sluttet, den fjerde hadde vært i komminga og skulle monteres i kasematten. Ingen av dem ble avfyrt mot fiender noen gang.) Egentlig ble 38-centimeters-kanonene lagd for slagskip. Da tyske Bismarck og engelske Hood begynte å skyte på hverandre 24. mai 1941, på 24 kilometers avstand, var det med samme type skyts som Møvig-kanonen. Bismarck fikk inn én eneste fulltreffer på Hood - nok til å senke slagskipet på ett minutt. Av mannskapet på 1419, overlevde tre. Det var da Churchill erklærte «Senk Bismarck!»
Noe slikt huser altså Kristiansand, men lar det bare forfalle. I Hanstholm i Danmark, hvor det stod fire kanoner av samme slag - sammen med _Batterie Vara_ dekket de nesten hele Skagerrak - har museet 60.000 besøkende per år, selv om den siste kanonen der ble hogd opp i 1951! Vi, som fortsatt har én original kanon og mye annet å vise fram, har 8000 besøkende. Mitt inntrykk er at flertallet av dem er utlendinger, og at de ofte sliter med å finne fram. Det er fullt forståelig; skiltingen er så elendig og ankomstpartiet så kummerlig at selv det minste bygdemuseet i Indre Enfold ville ha rødmet over å vise fram noe sånt.
Angivelig kommer Forsvarets museer på inspeksjon snart, kanskje med noen kroner i uniformslomma. Men det holder nok bare til flikking. Nei, skal det gjøres noe som monner, må Kanonmuseet på Møvig inn på statsbudsjettet.
Sørlandsbenken — please ??