Spørsmålet om religionenes plass i det offentlige rom har på en særlig måte aktualisert seg i løpet av det siste året. Flere begivenheter har bidratt til dette. Gjønnes-utvalgets innstilling om forholdet mellom stat og kirke (NOU 2006:2) er blant de nøkterne, og striden om profet-karikaturene blant de mer dramatiske årsakene. Et par andre innspill egner seg imidlertid bedre til en prinsipiell gjennomtenkning og drøfting av tematikken. Det er Jürgen Habermas' Holbergspris-foredrag i Bergen i fjor høst, og aksjonen «Forum for statskirken» — etablert som en reaksjon på Gjønnes-utvalgets flertallsinnstilling om å løsne på de formelle båndene mellom stat og kirke. Disse innspillene representerer radikalt forskjellige innganger til tematikken, og egner seg derfor til å avdekke og klargjøre både posisjoner og argumentasjonsmåter.
Jürgen Habermas ser i religionene åpenbart muligheter for sannhets- og erkjennelseselementer som ikke finnes andre steder, og påpeker hvordan filosofien gjentatte ganger i historiens løp er blitt stimulert til å betrakte verden med nye øyne i møte med religiøse verdensbilder. I religionene finnes det derfor mulige kilder for menings- og identitetsdannelse, også for det han kaller det postsekulære samfunnet og i en postmetafysisk tenkning. Derfor bør det også være plass for religionene i det offentlige rom.
Men Habermas skiller tydeligvis mellom en uformell og en formell offentlighet. I den uformelle offentlighet (medier, frivillige organisasjoner osv.) bør religionene få komme til uttrykk på sine egne premisser og i sitt eget språk. Men skal religionene ha noen innflytelse på den formelle offentlighet (de offentlige institusjoner, som parlament, departementer, rettsvesen osv.) forutsetter dette at religionenes verdier, prinsipper og begrunnelser kan omsettes til et sekulært språk og allmenngjøres i den forstand at de kan velges og oppnå tilslutning også ut over trosfellesskapet. Men dette kan bare skje ved at religionenes bidrag oppleves som en verdi for samfunnet, og ikke ved at en påstått guddommelig åpenbaring kan tillegges noen spesiell politisk betydning. Dette innebærer også at staten ikke kan søke legitimitet eller binde seg til én bestemt religion, men må behandle alle religioner og livssyn likt. Dette krever et institusjonelt skille mellom stat og religion.
Aksjonen «Forum for statskirken» er iverksatt for å stoppe Gjønnes-utvalgets flertallsinnstilling om å løsne på de formelle båndene mellom stat og kirke. Aksjonens initiativtakere presenterer seg som tilhørende de liberale og progressive krefter i kirken, med tidligere biskop Gunnar Stålsett som frontfigur. Aksjonen hevder at det radikale standpunkt i dag er å bevare statskirkeordningen. Et av hovedargumentene har vært å sikre takhøyden i kirken, og aksjonens representanter er krasse i sin kritikk av kirkens aktive mindretall, de som deltar fast i menighetenes aktiviteter og påtar seg verv i menighetsråd, foreningsliv osv. Disse delene av kirken karakteriseres med begreper som innadvendthet, innkapsling, rettroenhet og fundamentalisme. Det er slike elementer som etter aksjonens mening vil få enda større innflytelse enn i dag hvis de formelle båndene til staten løsnes.
I stedet for dette ønsker aksjonen å sikre takhøyde og mangfold i en åpen og inkluderende folkekirke, med lave terskler for det man kaller «den tause majoritet». Det er alle de som ikke sliter ned dørstokkene i de lokale kirkene, men som likevel benytter kirkens tjenester ved de store begivenheter i livet (dåp, konfirmasjon, vielse og begravelse). Det er disse gruppenes tilhørighet til kirken som vil bli truet dersom de formelle bånd til staten blir løsnet på, og det hevdes at kirken i så fall vil «tas fra folket». Aksjonen gjør et poeng av at 85 prosent av den norske befolkning fortsatt er medlemmer av statskirken, og at en stor del av denne medlemsmassen tilhører «den tause majoritet».
«Forum for statskirken» er bekymret for de økonomiske konsekvensene for kirken ved løsrivelse fra staten, og er åpenbart tilfreds med den økonomiske bekvemmelighet som statskirkeordningen representerer. At dette fungerer diskriminerende i forhold til de som står utenfor kirken, tillegger man mindre vekt. I det hele tatt er aksjonen lite opptatt av det nye flerreligiøse og flerkulturelle Norge. Enten hevder man at dette er et mindre viktig spørsmål, eller man er dristig nok til å påstå at det er en fortsatt statskirkeordning som vil ivareta all religion og alle minoriteter best.
Det som skiller Jürgen Habermas og «Forum for statskirken» er først og fremst ståsted og perspektiv. Habermas' begrunnelse for religionenes plass i offentligheten er deres verdi og betydning for samfunnet, og ikke religionenes egne behov og interesser. Hans anliggende er det pluralistiske samfunnets beste, som helhet og totalitet. «Forum for statskirken» har på sin side en indrekirkelig - for ikke å si en fraksjonskirkelig - begrunnelse for å sikre fortsatt statskirkeordning. Mens aksjonen forutsetter en fortsatt kristen dominans i det norske samfunn, inviterer Habermas' tenkning til allmennreligiøse begrunnelser og vektlegging av fellesreligiøse verdier.
En interessant side ved Habermas' argumentasjon er at den er kvalitativ og ikke kvantitativ. Religionene tilkjennes en rolle i offentligheten i den grad de kan tilføre noe av verdi til samfunnet. Hans begrunnelse er altså uavhengig av hvor stor del av befolkningen menighetskjernene eller «den tause majoritet» til enhver tid måtte utgjøre. Mye taler for at dette er en mer langsiktig og varig begrunnelse for religionenes fortsatte plass og betydning i samfunnet enn varierende oppslutning om en anakronistisk statskirkeordning. Det samme gjelder også en argumentasjon som er basert på allmennreligiøse anliggender og fellesreligiøse verdier, og ikke forutsetter én bestemt religions særstilling og overlegenhet. Denne begrunnelsen vil være mer bærekraftig og bedre i inngrep med utviklingen mot en stadig dypere flerreligiøsitet i det moderne vesten. Derfor er det også fra et religiøst ståsted mange gode grunner for å satse mer på Habermas enn Stålsett.