Det har vært tøffe dager for musikkmiljøet i Kristiansand etter at trommeslager Anders Askildsen Eikås omkom så tragisk forrige uke. Samtidig har dette miljøet rundt Honningbarna den siste uken, hele musikkmiljøet i Kristiansand, stått sterkt og verdig frem for omverdenen, og demonstrert en glød, et samhold, en solidaritet og et hjerte så stort at det virkelig rører. Reaksjoner overfor pårørende og familie, reaksjoner i all den massive medieomtalen, og minnemarkeringene med konserten på Samsen onsdag kveld har vist frem musklene i dette nokså nye, store musikkmiljøet i byen som vi alle liker å skryte av når vi skal fortelle om det moderne Kristiansand.
Tragedien som har rammet dette miljøet har bevist for oss andre at det er viktig for byen å ta vare på det. Et musikkmiljø med så mye god skaperkraft og et så attraktivt både faglig og kunstnerisk miljø, betyr mye mer enn bare den musikken det lager. Det har ringvirkninger langt utover. Det vokser opp en hel generasjon med ungdommer i Kristiansand nå som kan identifisere seg med det, strekke seg etter det og være stolt av det. Det gir dem ikke bare et tilbud på fritiden, men betyr noe for hele identiteten, i byggingen av en bys selvfølelse.
Det er et miljø som er politisk utsatt om dagen. Cultiva ligger nede og kan ikke lenger tilføre miljøet – Sørf – nødvendige midler. Og det nye, politiske regimet i byen har vist at fremtiden vil by på noen kamper med hensyn til driftsmidler til kompetansenettverket og turne— og konsertstøtte. Den nye koalisjonen har ikke fullt ut forstått betydningen av og verdien av dette kraftsenteret i byens kultur. Sørf kommer ikke til å klare seg i fremtiden med så lite driftsmidler, og politikerne har sagt lite forpliktene om framtiden og bevilgningen av midler fra kommunebudsjettet.
I lys av tragedien som har truffet miljøet, er det verdt å notere seg hvordan byens befolkning også samler seg rundt dem, og hvilken oppmerksomhet og betydning dette har nasjonalt. Dette må vi fortsette å styrke