VG har i sommer satt søkelys på selvmord innen psykiatrien. Det er satt av tid og ressurser til et solid redaksjonelt arbeid på et felt som berører mange. Fædrelandsvennen fulgte opp med lokale historier og problemstillinger. Fortsatt gjenstår mange innfallsvinkler til dette problemet som rokker ved kjernen av vår eksistens. I 2010 ble 33 mennesker drept i Norge. Trygg Trafikk rapporterte at 210 mennesker omkom i trafikken. Ifølge dødsårsaksregisteret tok 548 mennesker sitt eget liv. Helsevesenet møter årlig mellom 6000 og 8000 personer som har forsøkt det samme. I tillegg kommer mørketallene. Omfanget er overveldende.
I forbindelse med verdensdagen for selvmordsforebygging i fjor holdt jeg et foredrag om selvmord blant eldre og kampen mot nyhetsterskelen. Selvmord blant eldre øker, men det er lite oppmerksomhet rundt problemet i det offentlige rom. Det er så lett å fokusere på de unge – og det skal vi da vitterlig også gjøre. Samtidig kan vi ikke tillate oss å glemme andre som strever tungt med sine liv. Andelen eldre øker også markant i tida fremover.Omtrent 125 av selvmordene i 2010 ble utført av mennesker over 60 år. Fra 2008 til 2009 steg den dokumenterte selvmordsraten for menn over 70 fra 20,4 til 24,4 per 100.000 blant de over 60. Men i hvilken grad er selvmord blant eldre tema i regionavisene Agderposten og Fædrelandsvennen?
Jeg brukte databasen Retriever, som blant annet har lagret artikler for svært mange norske mediebedrifter. Jeg søkte på Fædrelandsvennen og fvn.no, og på Agderposten og agderposten.no fra 2000 til sommeren 2011. Søkeordene som ble brukt, var selvmord + eldre. Det gir ingen komplett oversikt, men bør likevel gi en god pekepinn på hvilken oppmerksomhet temaet får. Papiravisene er registrert i databasen fra 2005 (Fædrelandsvennen) og 2007 (Agderposten), mens for nettavisene er oversikten komplett med unntak av noen få måneder i 2000 for Agderposten. Papiravisene er langt på vei representert i perioden etter revisjonen av Vær Varsom-plakaten, noe som er interessant med tanke på fokuset rundt åpenhet.
Vern av liv er nå en journalistisk uttalt verdi.
Søket resulterte i 75 treff totalt. En nærlesing av treffene reduserte antallet saker som faktisk omhandlet selvmord blant eldre ned til 16, åtte i hvert mediehus. Agderposten hadde tre leserbrev om aktiv dødshjelp og fem artikler fra ulike nyhetsbyråer. Fædrelandsvennen hadde en skolestil, et leserbrev, fem byråsaker og en artikkel fra samarbeidspartner Adresseavisen. De regionale mediehusene, som sammen dekker et flertall av Sørlandets befolkning på omtrent 285.000, ga ingen treff på egenproduserte saker på de valgte søkeordene. Byråsakene, der tre av sakene finnes i begge mediene, bidrar i liten grad med økt forståelse knyttet til selvmord blant eldre i en norsk kontekst. Det er korte tekster med kuriøst fokus – et indisk ektepar tok livet av seg da hunden deres døde, og geografisk distanse med andre eksempler fra Saudi-Arabia, Japan og en verdensoversikt som viser at det i snitt begås et selvmord hvert 30. sekund. En byråsak handlet om at andelen selvmord blant eldre øker, og en annen om at det kan være helsefarlig (i verste fall føre til selvmordsfare) å pleie syke slektninger.
Sørlendingen over 60 som sliter med selvmordstanker får liten innsikt i egen situasjon i et lokalt perspektiv gjennom mediene. De får også liten hjelp av forskningen, som enn så lenge er sparsommelig på flere felt. Samtidig bidrar enkeltmennesker utenfra med sitt perspektiv. Agderposten publiserte også avskjedsbrevet til en uhelbredelig syk mann som tok livet sitt i mangel på aktiv dødshjelp for noen år tilbake. Det er sterk lesning – og vanskelig journalistikk.
Fra 1. januar 2006 ble punktet om omtale av selvmord og selvmordsforsøk i pressens etiske retningslinjer, Vær Varsom-plakaten, endret. Endringen kom som følge av en rekke ulike initiativ, blant annet fra daværende distriktsredaktør i NRK Sørlandet, Steinar Nielsen. Hovedgrunnen var ønsket om økt åpenhet om et sårt og vanskelig tema også i mediene. Formuleringen «Selvmord og selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales» ble erstattet med «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.» Teksten er identisk med forslaget fra Seksjon for selvmordsforskning og forebygging ved Universitetet i Oslo fra en omfattende høringsrunde. For første gang er faren for såkalt imiterende atferd, at andre spesielt sårbare individer skal ta sitt eget liv, eksplisitt. Vern av liv er nå en journalistisk uttalt verdi.
Formuleringen om metode er viktig, men problematisk, fordi flere selvmordsmetoder er allment kjent. Det viser også den første klagesaken til Pressens Faglige Utvalg etter revisjonen. Stavanger Aftenblad ble dømt for brudd på god presseskikk med fire mot tre stemmer for en nøktern og diskré omtale i en sak der det var snakk om kritikk mot sykehuset for en voksen kvinnes selvmord.
Slik jeg ser det, er mediene en av flere aktører som har et ansvar for økt åpenhet rundt selvmord og selvmordsforsøk. Det skal gjøres varsomt – og klokt. Det finnes nok av journalister og redaktører som innehar begge disse egenskapene. Vi andre må våge å tilby våre stemmer. Siden 2001 har vi hatt en nullvisjon i trafikken – null skadde, null drepte. Tar noen utfordringen med en tilsvarende visjon når det gjelder selvmord og selvmordsforsøk?
Mens jeg satt på åpningen av Verdensdagen, tikket det inn en melding på mobilen. Et ungt menneske hadde avsluttet sitt eget liv. Ingen av oss har noen å miste, verken unge eller gamle. Og vi har et ansvar, både som medmennesker, journalister og redaktører, til å bidra til økt åpenhet. Slik at flest mulig kan gjøre det vi så uvørent proklamerte i barndommens minnebøker. Lev vel.