På den ene side har vi politikere som står fram med besvergelser om at EU-saken ikke har noe å gjøre på vår politiske agenda før stortingsvalget i 2005. På den annen side inntar flere og flere partier og ledende politikere posisjoner som tyder på det motsatte. Alt tyder på at stortingsvalget i 2005 blir et EU-valg, slik stortingsvalget i forkant av folkeavstemningen i 1994 ble. Det er det ingen politisk viljeserklæring som vil kunne forhindre. Og det er i sannhet et kaotisk partipolitisk bilde som fremtrer for velgerne. Bondevikregjeringen har en innebygget selvmordsklausul som trer i kraft i det øyeblikk regjeringen må ta standpunkt til en EU-søknad. Høyre er for EU-medlemskap. KrF og Venstre er mot. Kjell Magne Bondevik har gått i tenkeboksen, mens påtroppende partileder, Dagfinn Høybråten, har slått bombastisk fast at KrF vil være et nei-parti i hans ledertid. Senere har han gjort forsøk på å myke opp sin EU-fundamentalisme. Men han har åpenbart ikke til hensikt å dele sete med Kjell Magne Bondevik i tenkeboksen.Arbeiderpartiets ledelse er for EU-medlemskap, men må trolig dra gjennom et nytt rådslag før landsmøtet konkluderer. Carl I. Hagen ønsker ikke å gjøre EU-saken til tema i den kommende valgkampen fordi han vet spørsmålet deler partiet i to.Og i denne uken gjorde SV felles front med Sp og vil melde Norge ut av EØS-avtalen i den tro at det er mulig å fremforhandle en separat handelsavtale. Forslaget er i seg selv så hinsides den virkelighet Norge befinner seg i, infiltrert som vi er i EUs økonomiske system, at man må stille spørsmål ved ansvarligheten i et politisk parti som SV.For velgerne må dette politiske scenariet fortone seg som ganske ugjennomtrengelig. Ikke minst fordi det også i nei-partiene, bortsett fra Sp, er store velgergrupper som ønsker norsk EU-medlemskap. Selv blant SVs velgere har det vært en økende oppslutning om medlemskapsalternativet. Slik EU-saken nå står i norsk politikk vil en flertallsregjering etter stortingsvalget i 2005 være ganske utenkelig. Bondevik-regjeringen vil ikke kunne fortsette og Arbeiderpartiet vil ikke kunne danne en flertallsregjering med SV og Sp dersom dens viktigste oppgave blir å fremme en ny EU-søknad.Det har vært et vedvarende flertall for norsk EU-medlemskap i opinionen. Velgerne har nå krav på at de politiske partier, som til syvende og sist skal treffe avgjørelsen, steller seg slik at de kan fange opp folkeviljen. Velgerne har med andre ord krav på at både statsministeren og partiledere kommer ut av tenkebokser og andre skjulesteder i god tid før valget i 2005.