Landsmøtesesongen nærmer seg slutten. Denne helgen går de to siste partiene, Venstre og Fremskrittspartiet, til samling for å bygge seg opp foran høstens lokalvalg. Venstre åpner sitt landsmøte på Lillehammer i dag, mens Fremskrittspartiet samles i Stjørdal i morgen. Når det gjelder Venstre, står det som vanlig om livet. For vårt minste regjeringsparti ligger så dårlig til på meningsmålingene at det neppe var blitt representert på Stortinget hvis det hadde vært riksvalg i dag.Heldigvis for partiet er det lokalvalg. Da kan oppmerksomheten i stedet rettes mot arbeidet i kommunestyrer og fylkesting. Det er ikke mange ordførerne partiet har, men fra én og opp til en håndfull kommunestyrerepresentanter kan partiet mønstre så godt som over hele landet, og det gir en slags kveik til vårt eldste politiske parti. Venstres problem er at dets saker etter hvert ble tatt over av politiske nykommere. Arbeiderpartiet tok den sosiale samvittigheten. KrF tok de lavkirkelige sjiktene langs kysten i sør og vest. Senterpartiet tok bøndene. Mens mesteparten av næringsvenstre etter hvert driftet over i Høyre.Tilbake i Venstre ble de som bare var prinsipielt liberale uten nærmere angivelse av forstavelse og en hop mennesker av god vilje. Slik er det ennå. Derfor blir det ikke noe ordentlig parti av det. Arne Fjørtoft forsøkte på 1980-tallet å spisse partiprofilen slik at Venstre skulle bli det parti som sterkest målbar hensynet til miljøet og den internasjonale solidariteten. Det lyktes nesten. Fjørtoft måtte likevel innse at heller ikke hans medietekke og profileringsarbeid alene kunne redde partiet ut av skyggenes dal.Derfor er det først under Lars Sponheims ledelse at partiet har gjenvunnet noe av den posisjonen det hadde i den første etterkrigstiden. Sponheim kan best beskrives som en småbedriftsliberalist. Han har sterk tro på en enklere offentlig sektor og ser arbeidet som næringsminister som en anledning til å gjøre livet lettere for de mange mindre næringsdrivende, særlig utover i distriktene. Resultatene har så langt ikke stått i stil med ambisjonene.Var det ikke for partiets store aktivum, Odd Einar Dørum— det gode menneske fra Oslo og Trondheim - og den trofaste oppslutningen fra kjernetroppene blant de tillitsvalgte - lærerne og de offentlig ansatte, tror vi Sponheims overgang fra enmannsgruppe på Stortinget til minister og posisjonsforsvarer kunne ha endt mye verre enn det faktisk har gjort.I likhet med KrF kan Venstre tillate seg en viss selvros på landsmøtet. Partiet er i posisjon. Men i motsetning til KrF og i likhet med Senterpartiet har det tært på tilliten blant velgerne. Venstre er det mest utydelige av regjeringspartiene, når det gjelder ideologi og linje. Kan landsmøtet råde bot på det, er mye vunnet. Men da må landsmøtet overgå seg selv. (Apr 29 1999 8:43)