Rådmann Erling Valvik i Kristiansand har sammen med rådmannskollegene sine i Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø tatt initiativ til et prosjekt som skal sette regionhovedstedenes funksjon i sin rette sammenheng. Det synes vi et utmerket. Mens utviklingen av regionenes Europa så å si skjer rett utenfor stuedøren vår, er vi i Norge altfor fastlåst i gamle tankebaner når det gjelder regionalpolitisk tenkning.Til tross for den opprusting av den distriktspolitisk satsingen som har skjedd med sentrumsregjeringen, har det ikke kommet noen tilsvarende fornying av denne politikkens innhold. Det er deprimerende at vi i vårt land fortsatt holder oss med et distriktspolitisk virkemiddelapparat som dyrker mytene om at det eneste gode liv finnes i spredtbygde strøk, mens dagens og morgendagens lokalsamfunn utformes i de sentrale deler av landet der en raskt økende andel av befolkningen tross alt bor.Det er en alvorlig nasjonal politisk forsømmelse at dette utgangspunktet ikke tas som gitt, men i stedet enten underslås eller problematiseres. I den grad vi får velfungerende byområder i Norge er det på tross av og ikke på grunn av regjeringens og Stortingets mange vedtak, enten disse ter seg som distriktspolitikk, samferdselspolitikk eller kommunaløkonomiske fordelingsnøkler. Nettopp derfor er det viktig at byene tar initiativ til å opplyse det politiske Norge om sin virkemåte i regional og nasjonal sammenheng.Det er nok derfor rett som Valvik sier at Oslos rolle utfordres, men enda mer er hans og hans kollegers prosjekt et angrep på den rådende distriktspolitiske tenkning og praksis. For Oslo er heller ikke noen gjøkunge i reiret. Klampen om foten i norsk sammenheng representeres av de mange gode formål i grisgrendte strøk. Det er nok å vise til samferdselinvesteringenes geografiske fordeling for å illustrere hvordan penger søles vekk der de gjør liten nytte for seg. Det er først og fremst den naive utkantfokuseringen i norsk distriktspolitikk det må gjøres opp med.Men så gjelder det å beholde barnet i badekaret når vannet skal slås ut. I likhet med hva diplomaten Sverre Jervell for kort tid tilbake gjorde seg skyldig i, synes vi også Valvik bidrar til en både unødvendig og urealistisk debatt om nasjonalstatens avvikling. Når han snakker om at ulike landsdeler kan ha ulikt skole— og helsestell, hver sin samferdselspolitikk og separat politi- og skattevesen, går han for langt.Norge er ikke, og behøver heller ikke å være, en føderal stat. Våre kulturelle koder er tross regionale forskjeller så like at det ikke er nødvendig å tukle ting til for motenes skyld. Katalanere, bretoner, walisere og baskere har i så måte helt andre krav til spesielle regionale regimer enn vestlendinger og sørlendinger. Det er viktig at de som setter seg fore å utforme fremtidens regionaliseringer ikke skader egen sak ved å fremme ekstreme synsmåter i den forbindelse. Det er f.eks. fortsatt et stort problem i Norge at finnes for å få nasjonale standarder for ulike velferdsytelser. Det problemet må ikke gjøres større, men heller mindre.