Han er et lysende eksempel på at hjelp til selvhjelp fungerer. Hans arbeid bidrar til en utvikling av fattige menneskers evner og ressurser til eget og fellesskapets beste, og styrker fattige menneskers verd. Han arbeider for at de motiveres til selv å ta ansvar for sin egen utvikling og for en sunn forvaltning av jordas ressurser.

Paride Taban har aldri forlatt sitt folk, og i en periode ble han holdt fengslet i sudanske regjeringskontrollerte områder i sør. Han har venner blant kristne, muslimer, stammefolk og geriljaledere, og han nyter stor respekt fra det internasjonale samfunnet, både innenfor økumeniske og politiske miljøer. Dette gjør ham til en betydningsfull leder i Sudan, hvor han også har en svært god dialog med president Salva Kiir. Nylig ble Taban er kalt inn som fredsmegler i konfliktene i Jongle, hvor 600 mennesker er drept og 1000 såret.

I det norske bistandsmiljøet er biskop Taban en velkjent mann. I en årrekke har han samarbeidet med blant annet Røde Kors, Norsk Folkehjelp og ikke minst Kirkens Nødhjelp. I senere tid har han også inngått samarbeid med Strømmestiftelsen. Det meste av sitt liv har han arbeidet innen den katolske kirken, hvor han i 1964 ble ordinert til prest, og i 1980 innsatt som biskop i Sør-Sudan. Han har etablert flere skoler, både for gutter og jenter, og arbeidet for å fremme jordbruks— og helsetreningsprogrammer.

Taban ble kjent for sin grønne revolusjon da han var sogneprest på Palotoka og Loa, som er lokale samfunn i Sør-Sudan. Her introduserte han dyrking av opplandsris. Dette er en ristype som ikke er avhengig av å stå i vann for å vokse. Slik doblet han dyrkingen av jordbruksområdet i løpet av ett år. Han har vist et særlig engasjement for kvinner, barn og unge, særlig i områdene Boma og Kuron i Øst-Ekvatoria. Dette er et område med svært lite utviklet infrastruktur og ingen tilbud til befolkningen. I 2004 ba han paven om å frigjøres fra sine plikter som biskop. Han ønsket å bruke sin tid på å arbeide for etableringen av en fredslandsby i Sør-Sudan, «The Holy Trinity Peace Village». Til Aftenpostens korrespondent Jørgen Lohne, som besøkte landsbyen tidligere i år, forteller Taban om betydningsfulle linjer mellom utvikling og fred. De tre stammene som er bosatt i området rundt landsbyen hadde kriget mot hverandre i uminnelige tider, men nå lever de i fred.

Så lenge forholdet til Sudan i nord er like anstrengt som nå, vil fremtiden være svært skjør for Afrikas yngste nasjon. 22 år med borgerkrig, som kan ha krevd så mye som 2.5 millioner menneskeliv, har satt et tydelig preg på landet. I dag lever halvparten av befolkningen på 8.8 millioner mennesker for under en dollar om dagen, og halvparten av befolkningen i Sør-Sudan er under 18 år. Skal Sør-Sudan lykkes må derfor Norge, stormaktene og sterke naboland ta sin del av ansvaret med å bygge et bærekraftig land. De må unnlate å utnytte en svak stat for å fremme egne interesser. Per i dag er nesten ti prosent av Sør-Sudans landjord leid bort for flere tiår til utenlandske selskaper. Dessuten har oljerikdommen i Abiyjei-provinsen, som ligger på grensa ved Nord-Sudan, vært – og fremdeles er – en uløst og vanskelig brikke i nord/sør-konflikten.

I november 2010 ble biskopen invitert av amerikanske myndigheter på en rundreise i USA for å møte politikere i senatet og kongressen. Delegasjonen var invitert for å fremme sitt syn på folkeavstemningen i Sudan som ble holdt tidligere i år, og for å diskutere den videre fremtiden for et eventuelt delt Sudan. Hans siste besøk i Norge var i desember 2010, hvor arbeidet med å få til et Nord/Sør-utvekslingsprogram gjennom Fredskorpset er i gang. Dette for at en videreutvikling av landsbyen i Kuron skulle formaliseres. Fredslandsbyen er et betydningsfylt pilotprosjekt for et bærekraftig nytt Sør-Sudan.

Taban hevder at utviklingsarbeid nytter dersom fredsaspektet er tydelig forankret i arbeidet. Ved flere anledninger har han vært nominert til Nobels fredspris, noe som understreker omfanget i hans arbeid med fred og forsoning. Taban drømmer om et samfunn hvor mennesker lever i harmoni og fellesskap side om side, uavhengig av religiøs bakgrunn. Han bygger broer mellom motstridende grupper og ulike religiøse praksiser. Dette gir håp for fremtidens Sør-Sudan.