Dokumentasjonen på NRK av antisemittisme i norsk skole skremmer. Norge skulle være menneskerettighetenes og toleransens høyborg, men skolemobbingen føyer seg inn i en lengre tradisjon med antisemittiske innslag. Som nasjon har vi stygge riper i lakken. Diskriminering av jøder i Norge har enten skyldes intoleranse mot jødisk religion, eller fiendskap mot jøder som «rase». Det første kalles antijudaisme, det siste kalles antisemittisme og er et nyere fenomen.
Fredrik III innførte visumplikt, kongelig leidebrev, for jøder i Danmark-Norge i 1651. Christian Vs Norsk Lov av 1687 bygde videre på dette: «Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis,» slo den fast og belønnet angiveri.
Noen norske byer, deriblant Kristiansand, gikk enda lenger og vedtok lokale oppholdsforbud for jøder (1738). Uansett, på dette tidspunktet kom det få jøder til landet. Like fullt skjedde det enkelte arrestasjoner og deportasjoner.
Grunnloven av 1814 innskjerpet jødelovgivningen: «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget,» het det nå. Dette var et absolutt forbud mot jøder. Vedtaket ble fattet samme år som danske jøder fikk borgerrett. I Danmark fikk de også uinnskrenket religionsfrihet og rett til offentlige embeter to år før den norske jødeparagrafen ble opphevet i 1851. Henrik Wergeland var den som kjempet hardest for jødenes adgang til riket. På den andre siden sto for eksempel handelsstanden i Kristiansand, som gikk imot lovendringen i «høringsrunden». Da jødeparagrafen falt, ble Dissenterloven (1845) utvidet til også å gjelde jøder. Dette ga rett til å etablere egne trossamfunn.
Selv om jødenes rettsstatus ble sikret, var det få som bosatte seg i Norge de første årene. I 1880 var det 25 jøder her. 40 år senere var det ca. 1200. Økningen skyldtes progromer i Øst-Europa, og dessuten ble det lettere å være jøde i Norge etter at Det Mosaiske Trossamfund ble stiftet i Oslo i 1892. Skepsis mot jøder var like fullt levende i befolkningen. I kirkelige kretser var den ofte religiøst begrunnet. Jødene hadde drept Jesus. Deres «uudslukkelige Had» til kristendommen var årsaken til den «pariastatus» de hadde blant verdens nasjoner, hevdet senere biskop i Kristiansand, J.C. Heuch i 1877. Han og andre kirkeledere aksepterte likevel døpte jøder fullt ut. Dåpen druknet deres iboende jødiskhet.
Fra mellomkrigstiden finnes det bred dokumentasjon på stigmatisering, karikering og mistenkeliggjøring av jøder i Norge. Under første verdenskrig vokste frykten for «spionjøder». Jødene hadde angivelig ikke noe «fædrelandssinn» og var dessuten språkmektige. Derfor var de troende til å handle med mer enn varer, hevdet enkelte i politi— og militærkretser.
Senere ble «bolsjevikjøden» et skremmebilde. Karl Marx var jøde, og mange mente å se et samfunnsomveltende trekk blant jøder kollektivt fra den franske revolusjon til den russiske. I de økonomiske nedgangstidene ble frontene mot «handelsjøden» også harde, og «rasebiologiske» teorier fikk et visst gjennomslag. Fram mot krigsutbruddet drev myndighetene en restriktiv flyktningpolitikk mot jøder som flyktet fra Tyskland mens det ennå var lov. Status som politiske flyktninger fikk de ikke.
Da tiltakene mot jødene ble iverksatt under okkupasjonen, var mange sivile nordmenn enten behjelpelige eller passive. Noen bidro med å registrere jøder og formuene deres, andre var med på arrestasjoner og deportasjon. Til sammenligning sørget danskene for en effektiv evakuering av danske jøder til Sverige. I Norge døde 42 % av den samlede jødiske befolkningen i Holocaust. Bare 25 av de 795 deporterte overlevde. I krigens siste dager, da Hitlers utryddelsesprogram var kjent, vedtok Nygaardsvold-regjeringen i London at Norge ikke skulle bruke penger på å hjelpe tilbake statsløse jøder som hadde flyktet til landet før krigen. Ville de returnere, fikk de greie det på egen hånd.
I etterkrigstiden har antisemittisme dels utviklet seg langs gamle linjer, dels funnet nye. Små, nynazistiske grupper har drevet antisemittistisk propaganda etter gammelt mønster. Samtidig har antisemittismen fått to nye kilder. Den ene er knyttet til utviklingen i Midtøsten, den andre til enkelte muslimske grupper.
Opinionen mot jøder har blitt påvirket av staten Israels politikk. Her er grenseoppgangene vanskelige i praksis. Prinsipielt må en holde på skillet mellom staten Israel på den ene siden og jøder generelt på den andre siden. Like fullt har ordbruken til flere politikere og samfunnsdebattanter bidratt til å tilsløre dette skillet, og til å nøre opp under antisemittiske holdninger.
Det nyeste tilfanget av antisemittisme i Norge kommer fra en annen norsk minoritet, muslimene. Omfanget av dette er foreløpig ukjent, men utblikk til andre land gir grunn til bekymring.
Hva er så jødenes reaksjon? Noen står fortsatt på barrikadene og taler for respekt, trygghet og likebehandling. Andre er gått trett og holder lav profil. Flere hundre har emigrert til andre europeiske land eller Israel, og det er grunn til å spørre om jødene vil bli utradert som norsk minoritet hvis ikke situasjonen endres. Antall jøder i Norge har aldri kommet opp på førkrigsnivå, og medlemsmassen i de to jødiske trossamfunnene har sunket med 33 % de siste 15 årene, til 803 i dag. Dette tallet bør i seg selv mane til ettertanke. Så små minoriteter tåler lite av ytterligere belastninger.
Historien har vist at taushet som strategi mot jødehat er naivt, forfeilet og farlig. Antisemittisme går ikke over av seg selv, men vokser når få har mot til å konfrontere den. Utviklingen i det siste bør anspore til forskning på omfang, og til oppgjør og handling. Det er en enorm moralsk fallitt for Norge hvis jødene ikke lenger finner det trygt å bo her. Vi har mer enn nok med de ripene i lakken som er der fra før.