Ennå vet ingen hvor mange som er drept, men sannsynligvis er det flere tusen. Og mens despotens sikkerhetsstyrker og leiesoldater dreper for fote, vedtar det internasjonale samfunn enkelte sanksjoner, men for det meste avskyresolusjoner.
Det er ikke vanskelig å peke på vanskeligheter ved en mer direkte inngripen fra det internasjonale samfunns side. Utenlandske militære styrker på libysk jord ville tjent Gaddafis retorikk når han hevder at det er utenlandske krefter som står bak opptøyene. I forlengelsen av dette kunne slike styrker ført til en mobilisering rundt den libyske diktatoren. Dessuten ville verdenssamfunnet – etter at despoten var fjernet – fått ansvaret for den videre utviklingen i landet.
Like fullt er det stort nederlag vi er vitne til når det internasjonale samfunn nå demonstrerer sin avmakt. Ikke minst fordi det er andre typer tiltak enn full militær intervensjon som burde være fullt mulig å gjennomføre, hvis det hadde vært politisk vilje.
Først og fremst bør det internasjonale samfunn kunne samle seg om en flyforbudssone over Libya. Verdenssamfunnet kan ikke sitte med hendene i fanget og se på at Gaddafis jagerfly bomber demonstranter i Libyas gater. Aller minst når en rekke land har det utstyret som skal til for å fjerne trusselen fra diktatorens krigsfly.
Det er uenighet om en flyforbudssone blant president Barack Obamas nærmeste rådgivere. Utenriksminister Hillary Clinton er for, mens forsvarsminister Bob Gates er negativ. Han mener en slik sone vil være krevende å overholde, blant annet fordi man må være forberedt på å sette libysk antiluftskyts ut av spill.
Dette siste er åpenbart et reelt argument. Men i mer enn ti år – fra 1991 – gjennomførte USA og Storbritannia en flyforbudssone over et enda større område i Midtøsten. Den gang var det sivilbefolkningen i den nordlige og sørlige delen av Irak som måtte beskyttes fra en hensynsløs diktator. Denne gang er det sivilbefolkningen i Libya.