Høyresiden synes å mene at det er en motsetning mellom den enkeltes handlefrihet og fellesskapsløsninger. Arbeiderpartiet mener at frihet og fellesskap henger sammen. I gode dager kan vi klare oss selv. Alle mennesker vil imidlertid en eller annen gang komme i en livssituasjon der de trenger hjelp fra det offentlige. Et sterkt fellesskap gir det enkelte mennesket mer frihet og skaper trygghet når vi trenger det.

Den norske velferdsmodellen er dypt forankret hos folk. Dette vet høyresiden og de prøver å fremstå som sosialdemokrater i lyseblå forkledning. Representanter for Høyre og Frp sier at de snakker om egen politikk. Det stemmer ikke helt. De forteller ikke at de vil gjennomføre endringer som vil forandre det Norge vi kjenner. De snakker ikke om privatisering i skolen eller eldreomsorgen. De snakker ikke om at de vil redusere statlig eierskap. De snakker heller ikke om at de vil svekke arbeidstakeres rettigheter. Derimot har de funnet sammen i det å kritisere regjeringen.

Grunnleggende politiske utfordringer er hvilke velferdsoppgaver som skal løses, hvordan det skal organiseres og hvordan vi skal sikre finansiering av velferdsstaten fremover. Hvilke svar har høyrepartiene på dette?

Det er foreløpig mange ubesvarte spørsmål om den politiske plattformen for en eventuell borgerlig regjering. Én ting vi kan være sikre på er at de kommer til å velge skattekutt fremfor mer penger til velferd og til kommunene. Den Frp-støttede Bondevik II-regjeringen gjennomførte skattekutt som reduserte statens inntekter med milliarder av kroner og sultefôret kommunene som er førstelinjetjenesten i Velferds-Norge.

Folketrygden er en grunnpilar som gir oss en lønn å leve av ved sykdom, arbeidsledighet og som pensjonister. Frp vil gjøre alle til minstepensjonister og privatisere tilleggspensjonene. Sammen med Høyre vil de fjerne formuesskatten og gi millioner i skattelette til de rikeste. Det vil bety kutt i offentlige tilbud som er vesentlige i folks hverdag.

Frp skriver i sitt handlingsprogram 2009 – 2013 at et høyt skattenivå med stor grad av omfordeling svekker viljen til å forbedre egen økonomisk situasjon. De mener tydeligvis at det ikke er et høyt skattenivå i seg selv som er problemet, men det at skattesystemet er et verktøy i fordelingspolitikken. Den politiske kamuflasjedrakten har ramlet av og Frps usosiale politikk står avkledt tilbake.

Høyresiden vil altså ha oss til å tro at det går an å redusere statens inntekter og øke folks velferd samtidig. Det er ikke noe troverdig svar på hvordan vi skal løse og finansiere fremtidens velferdsoppgaver.

Vi som ønsker å styrke den norske samfunnsmodellen må ta innover oss behovet for å forandre, fornye og forbedre. Sosialdemokrater skal ikke per definisjon føle seg forpliktet til å forsvare offentlige systemer og ordninger, men til å forbedre dem. Samfunnskritikk er en forutsetning for å beholde og videreutvikle velferdsstaten og for at Norge fortsatt skal være et av verdens beste land å bo i.

Det er store forventninger til hvilke oppgaver det offentlige skal løse for den enkelte. Økende inntektsnivå vil øke etterspørselen etter velferdsgoder for eksempel innen skole og utdanning, helse og eldreomsorg. Analyser viser at i perioden 2010–2060 vil antall eldre øke mye raskere enn den yrkesaktive befolkningen. Er dagens velferdsordninger bærekraftige? Finansdepartementets egne beregninger tegner et klart bilde av at fortsatt utbygging av offentlige velferdsordninger vil gi finansieringsutfordringer.

Samtidig viser beregningene at tiltak som sikrer stor arbeidsstyrke er avgjørende for å bevare og videreutvikle velferdsordningene. Dagens politikk må legge til rette for at vi sikrer fremtidige generasjoner bærekraftige velferdsordninger. Dette ligger allerede nå som en bunnplanke i regjeringens politikk og gjenfinnes f eks i tiltakene for å motvirke uheldige konsekvenser av finanskrisen, omlegging av pensjonsordningen og det å sikre arbeid til alle.

Høyresidens svar vil i tillegg til skattekutt være privatisering av offentlige velferdstilbud. Det de kaller moderne og fleksible løsninger er imidlertid ofte kostbare, byråkratiske og upraktiske. Privatisering innebærer at det offentlige fraskriver seg ansvaret for at alle får like muligheter og samme trygghet, størrelsen på lommeboka avgjør. Markedet kan ikke løse grunnleggende velferdsbehov. Derfor sier Arbeiderpartiet nei til privatisering og konkurranseutsetting av grunnleggende velferdstjenester.

Den norske modellen er et resultat av politiske valg. Som innbyggere i Norge er vi med i et spleiselag der alle bidrar etter evne gjennom skattesystemet. Skattene finansierer tjenester og fellesgoder som gratis skole, helsetjenester, eldreomsorg og økonomisk støtte til de som blir syke eller ikke får arbeid. Vi har et velorganisert arbeidsliv med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet. Vår måte å løse oppgavene på gjør at vi er i toppsjiktet internasjonalt når det gjelder å kombinere jevn inntektsfordeling, velferd for alle, konkurranseevne og nyskaping.

Folk forstår at den norske velferdsstaten ikke er gratis, men oppslutningen om den i fremtiden vil kreve fornyelse og et forutsigbart inntektsgrunnlag. Verdier må skapes og de må deles rettferdig. I Norge har vi et unikt utgangspunkt for å møte utfordringene. Vi må stå fast på at oppgavene skal løses i fellesskap mellom politikere, fagbevegelsen, innbyggere og arbeidslivets organisasjoner, ikke overlates til den enkelte.