«Ikke reduser landsdelens makt», er tittelen på et opprop forfattet av stortingsrepresentantene Ingebjørg Godskesen og Freddy de Ruiter fra Aust-Agder og et knippe ordførere og ordførerkandidater i Aust-Agder. De oppfordrer velgerne til stemme nei til ett agderfylke fordi de mener «en sammenslåing vil svekke gjennomslagskraften vår nasjonalt».

Jeg leser oppropet med stigende undring over forfatternes virkelighetsbeskrivelse og spør meg selv om vi bor i samme landsdel og hvilken politisk forestillingsverden disse politikerne lever i. Hvilken makt og hvilken nasjonal gjennomslagskraft er det de vil hegne om? Hvilken politisk makt og hvilken politisk gjennomslagskraft i Aust-Agder er det de finner så verneverdig at de vil fortsette sitt utenforskap?

For Aust-Agder er og har vært en politisk ubetydelighet i rikspolitikken, både som resultat av at fylket rangerer tredje sist av Norges 19 fylkeskommuner når det gjelder folketall, med 109.000 innbyggere – 20.000 færre enn Stavanger by – og som resultat av at fylket bare har fire stortingsmandater med representanter som har fungert som politisk staffasje uten politisk innflytelse, heller ikke i sine egne partigrupper.

De to oppropsforfatterne, Ingebjørg Godskesen og Freddy de Ruiter, er i så måte levende bekreftelser på det siste. Vi må helt tilbake til Astrid Gjertsen for å finne en stortingspolitiker av format med politisk innflytelse fra Aust-Agder. Hun satt i Willochs regjering fra 1981 til 1986. Det er 30 år siden. Siden har fylket verken hatt statsråder eller knapt nok en skarve statssekretær. Hvilken makt er det Aust-Agder vil miste? Fylket er snarere en opphoping av politisk avmakt. Et marginalisert utkantdistrikt på den politiske kjøttvekta.

Og når Freddy de Ruiter og Ingebjørg Godskesen med følge bruker som hovedargument at «et budskap fra to fylkesordførere står sterkere enn fra én» og gir landsdelen «større tyngde» og «styrker gjennomslagskraften», forstår jeg at logikk og politisk analyse ikke hører til pensum på politikerskolen i Aust-Agder. De kan jo spørre fylkesordføreren i Rogaland om hans landsdel ville ha stått sterkere i rikspolitikken om Ryfylke og Jæren hadde vært to fylker – eller fylkesordføreren i Nordland om det hadde gitt hans landsdel «større tyngde» om Nordland fylke hadde vært delt i to. Som innbygger i Aust-Agder blir jeg alvorlig bekymret over å bli styrt av politikere med en slik forvrøvlet logikk.

Debatten om fylkessammenslåingen på Agder har derfor fått et preg av en politisk farse. Et forhandlingsutvalg bestående av fylkesordførerne, fylkesvaraordførerne og opposisjonslederne forhandlet seg i fjor frem til et omforent forslag om en fylkessammenslåing hvor en finsiktet fordeling av 835 statlige og fylkeskommunale arbeidsplasser var det avgjørende premiss. Hele fylkeskommunens administrasjon skulle legges til Arendal sammen med fylkesveikontoret og en bit av Nav.

Reportasjen i Fædrelandsvennen fra forhandlingsmøtet på Ernst Hotel i Kristiansand i juni i fjor kunne minne om undertegningen av ikke-angrepspakten mellom Stalin og Hitler i Moskva i 1939. Smilene var like kunstige og avtalen like skjør. For mens de austegdene som hadde forhandlet frem avtalen stort sett har vært usynlige og holdt kjeft i det offentlige ordskiftet i ettertid, har deres partikolleger drevet en intens agitasjon i kulissene mot forhandlingsresultatet. Mens fylkestinget i Vest-Agder, mot en stemme, sluttet seg til forhandlingsutvalgets forslag, var stemmetallene 18 for og 17 mot i Aust-Agder fylkesting. En politisk farse som krones av fylkestingets vedtak om at det skal holdes en folkeavstemning i Aust-Agder.

Er det noe som ikke egner seg for folkeavstemninger er det spørsmålet om administrative inndelinger. Folkeavstemninger om EU, målføre, skjenkebestemmelser og alkoholforbud kan begrunnes i at det angår innbyggernes grunnleggende rettigheter som borgere. Hvor en administrativ strek på kartet skal tegnes for å skape en tidsmessig og mer effektiv og slagkraftig forvaltning, hører ikke til slike spørsmål. Derfor ble den største kommunereformen i etterkrigstiden, som nær halverte antallet norske kommuner på 1960-tallet, gjennomført ved et pennestrøk i form av et stortingsvedtak.

Og det er de samme argumenter som taler for å slå sammen agderfylkene – to av landets minste fylker. Vår tilhørighet til fylket som institusjon og begrep er marginal. Når vi blir spurt hvor vi kommer fra, sier vi ikke Vest-Agder eller Aust-Agder, men Søgne, Grimstad eller Kristiansand. Vår identitet er ikke knyttet til fylkeskommunen, men til kommunen og lokalsamfunnet.

Men for stortingsrepresentantene Freddy de Ruiter og Ingebjørg Godskesen er fylkestilhørigheten et eksistensielt spørsmål knyttet til deres posisjoner som politikere. At fylkesgrensen deler landsdelens største arbeidsmarked og befolkningskonsentrasjon i to, med alle de problemer det medfører, berører ikke deres politiske univers. At fylkesgrensen skjærer rett gjennom Sørlandets største handelssenter – Sørlandsparken – og deler den i to med de praktiske og forvaltningsmessige problemer det medfører, affiserer ikke oppropsforfatterne. En grense som blant annet gir seg slike komiske utslag som at halvparten av Sørlandets Travpark ligger i Aust-Agder og halvparten i Vest-Agder.

For å bruke en analogi fra landsdelen og Arendals historie: De skipsredere som nektet å gå over fra seil til damp, havnet på skipsfartshistorienes kirkegård. Aust-Agder er i ferd med å havne på den kommunale kirkegården. For fylkeskommuner av Aust-Agders størrelse er ikke bærekraftige. Uansett hva som skjer til høsten vil Aust-Agder fylke om noen år være historie. Nå har fylkets innbyggere en mulighet til å styre avviklingen selv. Hvis ikke vil det skje gjennom et statlig dekret en gang i fremtiden. Uten de fordeler austegdene har forhandlet seg frem til.

Lykke til.