En rekke økonomer uttrykte bekymring for den parallelle veksten i boligpriser og befolkningens gjeldsbyrde. Nå skylder vi tre ganger så mye som i 1999 og forholdstallet gjeld/inntekt øker jevnt og trutt. En av økonomene, Lisa Reiakvam fra Econ Pöyry, spår skikkelig krakk innen fem til ti år. Men med beundringsverdig ærlighet legger hun til at hun mente det samme i 2000. Vi følger økonomflokken et stykke på vei, og da særlig i bekymringen for en kraftig, internasjonal nedgangskonjunktur. Norge, med sin åpne økonomi, er sårbar for slikt.
Og det gjelder enda mer for Sør-landet, hvor så mye av næringslivet er utadrettet. Raser etterspørselen etter det vi har å selge, betyr det uvegerlig tap av
arbeidsplasser. Erfaringsmessig gir det også boligprisfall; jevnfør den eneste perioden med markert prisnedgang i nyere tid, nemlig fra 1988 til 1992. Det vi samtidig er kritiske til, er at så mange presumptivt dyktige økonomer ser ut til å glemme økonomiens grunnlov. Den om tilbud og etterspørsel. Det mangler ikke dokumentasjon på misforholdet mellom befolkningsvekst og tilgangen på nye boliger i Norge. Vi skjønner at dagens lave rentenivå ikke er samfunns-økonomisk bærekraftig på sikt, og at Norges Bank planlegger å gjøre penger dyrere fremover. Det vil dempe låneetterspørselen. Men vi savner politisk vilje til å legge til rette for økt boligbygging, og dermed sørge for en økt tilbudsside i markedet. Det vil også monne i forhold til prisutviklingen, uten samtidig å skade eksport-industrien gjennom dyrere kronekurs. I tillegg er det bedre velferdspolitikk enn renteheving.
Vi tillater oss dessuten en smule skepsis: Fanger økonomenes bekymringsskapende modeller opp den generelle inntekts— og velstandsøkningen de siste tiårene? I et land med klima som vårt står boligen sentralt i folks liv. At mange bruker sine flere, disponible kroner til å investere i ny bolig, eller like ofte til å heve standarden på den de har, er bare naturlig. At det skal skape noen «tikkende bombe», betviles.