USA har sine sydstater. Norge har Sørlandet. Begge landsdeler representerer avvik fra den politiske «mainstream» i hvert sitt land. Og det er ikke bare den geografiske beliggenheten de har felles. På mange måter har velgerne i enkelte valgdistrikter i det amerikaniserte vestfylket en nærmere tilhørighet til valgurnene i «God's own country» enn til Martin Kolberg og co.

Den politiske meningsmålingen Fædrelandsvennen brakte tidligere i denne uken bekrefter og befester agderfylkene som Frp-land. Og enkelte kommuner i vestfylket er for rene Frp-enklaver å regne med en velgeroppslutning på nær 40 prosent. Ved stortingsvalget for fire år siden var det bare i Tjøme kommune Frp hadde en større oppslutning enn i Farsund kommune.

Mens Ap og Martin Kolberg sliter med å løse Frp-koden, baler valgforskerne med å forstå den politiske sosiologien i agderfylkene. Sørlandets politiske kode lar seg vanskelig avsløre og forstå ved hjelp av Henry Valens gamle forskningsmodeller. Som sørlending er jeg fortrolig med landsdelens lynne og folkelige understrømmer. Som statsviter og gammel pressemann mener jeg å kjenne norsk politikk og politisk historie. Men intet av dette hjelper meg til å forstå hva som skjer i det sørlandske velgerkorps.

Rett nok har vi sørlendinger vist avvikende politisk atferd siden vi fikk politiske partier i dette landet. Sør-Vestlandet har fått egne kapitler i norsk politisk historie. Velgerne fra Sørlandet og Vestlandet var de første som brøt ut av et politisk parti og dannet Moderate Venstre i 1887, bare tre år etter at moderpartiet ble stiftet. Vi var de argeste motstanderne av kongedømmet i 1905. Republikken sto sterkt blant sørlendingene, spesielt i Kristiansand. Og helt fram til 1980-årene, da høyrebølgen også skvalpet inn over Sørlandet og visket ut tidligere politiske grensedragninger, var Sør-Vestlandet et politisk avvik. En eksotisk parentes i det norske politiske landskap. I motsetning til Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge, sto mellompartiene sterkest i vår landsdel. «Motkulturene» religion, avhold og målsak holdt Arbeiderpartiet og Høyre på avstand.

At KrF og Sørlands-Venstre tidligere samlet store velgerskarer her sør, er derfor ikke egnet til å overraske. Det var en speiling og videreføring av landsdelens kulturelle arv – de lavkirkelige miljøene, misjonen, bedehusene og underskogen av ulike kirkesamfunn som fyller fellesmøtene i Domkirken. En videreføring av velgerskaren bak Moderate Venstre i 1887. Derfor er det så vanskelig å få grep på Frps suksess i en landsdel tuftet på kristen nestekjærlighet, misjonsvirksomhetens respekt og omsorg for fremmedkulturelle brødre og søstre, og hvor hver familie har slektninger som selv er innvandrere i «God's own country». Jeg får det ikke helt til å gå i hop.

For det er Frp som har tatt kristenfolkets stemmer fra KrF på Agder og detronisert partiet som med Jon Lilletun som frontfigur var Vest-Agders største parti ved valget i 2001. I dypet av det norske bibelbeltet har vårt mest innvandringsfiendtlige parti, som også vil liberalisere alkohollovgivningen og avvikle Vinmonopolet, inntatt en posisjon som landsdelens største parti.

Jeg stiller meg spørsmålet om hvordan dette er mulig i en landsdel som har en bedehusmenighet i hver grend, hvor avholdenhet fra alkohol har vært en dyd og hvor den kristne nestekjærligheten har vist en nær uuttømmelig omsorg for de innvandrere og asylsøkere som har kommet til Sørlandet. Kristne menigheter og trossamfunn har gjennom årene gått i forbønn for asylsøkere som Frp har villet kaste ut.

Jeg undres, for det finnes ikke et norsk parti som er så grundig på kollisjonskurs med de «motkulturer» og kulturelle verdier som har dominert den politiske atferden i denne landsdelen i hundreåret etter 1884. Frps u-hjelpspolitikk er en provokasjon mot misjonsbevegelsen og partiets alkoholpolitikk er så fjernt fra kristenfolkets avholdskultur at det må svi i øynene på denne delen av velgerskaren.

Det er dette som er gåten om Frp-koden på Sørlandet. En ligning med mange ukjente, hvor de foldede hender omslutter både Bibelen og en partilogo som gir assosiasjoner til syndefallet.

Men dessverre for sørlandske Frp-velgere er det ikke politisk makt i de foldede hender. En stemme til Åse Michaelsen og Henning Skumsvoll i Vest-Agder eller Ingebjørg Godskesen i Aust-Agder er en stemme til avmakten og et parti eslet for et evig liv i opposisjon. Det evige liv i en annen politisk verden har det i hvert fall til felles med det kristne budskap. Det er slik det politiske bildet avtegner seg i dag, som det gjorde i 2005 og 2001. I så måte var Fædrelandsvennens tittel på meningsmålingsreportasjen sist tirsdag ganske presis: «Størst –med null innflytelse».

Paradokset dagens og fremtidens valgforskere skal slite med å finne forklaringer på er dette: Hvordan kan et parti som er på kollisjonskurs med noen av de mest grunnleggende verdier i det sørlandske kristenliv makte å skape nettopp agderfylkene til sine fremste bastioner i Norge? Om svaret ikke finnes i statsvitenskapen og valgsosiologien, må vi søke det i metafysikken.