Lille julaften i 1969 ble det funnet olje på Ekofiskfeltet. Dette er selve ”fødselsdagen” for Norges oljealder. En annen viktig merkedag kom i juni 1972, da Stortinget vedtok å legge Oljedirektoratet og Statoil til Stavanger.
Historikere får bedømme dette i ettertid, men det ville ikke forundre oss om selve ”fødselsdagen” for ny fornybar energi på Sørlandet var 27. oktober 2006. Da vedtok styret i industrikonsernet Orkla å starte bygging av de første fabrikkene for produksjon av silisiumbasert solcellemateriale, etter en resept utviklet ved Elkem Research i Kristiansand. En ytterligere bekreftelse på at Sørlandet har inntatt en avgjørende posisjon innen fornybar energi, kom i år da Agder Energi og Statkraft besluttet at selskapet som skulle stå for en storstilet utvikling og utbygging av vindparker, legges til Kristiansand. Selskapet skal stå for det som ser ut til å bli landets største satsing på vindkraft, og eierne har lovet 20 milliarder kroner til dette. I tillegg har vi her i regionen flere andre selskaper innen solar energi og vindkraft. Metallkraft, Vetro Solar og Vestas er eksempler.
Innenfor fornybar energi er det ingen grunn for Sørlandet til å vente med å innta dette høydedraget. Vi kan med en viss porsjon av troverdighet si vi bor i regionen for ny fornybar energi, med sterke industrielle miljøer på plass. Posisjonen er ledig, den kan brukes til å tiltrekke etableringer og kompetanse – og den er ikke minst langsiktig. Kanskje kan det synliggjøres gjennom et tydelig industrinettverk og kanskje trenger Sørlandet en årlig og internasjonal konferanse og utstilling på dette feltet? Med et investeringsfond rettet mot fornybar energi, kan det være gode muligheter for å utvikle spesialiserte høyteknologibedrifter innen nettopp dette feltet. Ny fornybar energi er fremtidens energi, det vet både forskere og investorer. Realiteten er at brukerne og kundene til slike bedrifter allerede er på plass.
Olje og gassindustrien har hatt en helt eventyrlig vekst gjennom nærmere 40 år. Prognosene for utviklingen av fornybar energi de neste 10 til 20 årene er langt mer positive enn det selv de mest håpefulle trodde om olje og gassindustrien på begynnelsen av -70 tallet.
Det kan være besnærende å trekke parallellene videre, men det står neppe til troendes. Mekanismene og forutsetningene for oljeindustriens utvikling her til lands fra 1970 og fram til i dag, mangler paralleller i Norge og for den saks skyld også internasjonalt. Men det er noen forhold som det kan være grunn til å reflektere over.
Stavangerregionen utviklet seg kraftig på ”ryggen” av en meget ekspansiv og lønnsom næring. Med et nært partnerskap mellom næringslivsledere og politikere, og med aksept fra kommune og fylke, var nær sagt enhver barriere mulig å forsere.
En slik modell for samvirke kan neppe gjenskapes, den ble formet i en tid der beslutningene lå på få hender, og der en kommune langt på vei kunne tilpasse seg med arbeidsformer som er mer kjent innen privat virksomhet, enn kommunal forvaltning.
På Sørlandet åpner det seg likevel muligheter for en tilsvarende ekspansiv utvikling Det er etablert fora og samarbeidsmodeller som mer enn oppveier for mangel på historisk tette bånd. NODE nettverket representerer mer enn 40 olje— og gassleverandørbedrifter, og EYDE nettverket er tenkt en tilsvarende rolle for prosessindustrien. Dette er bedriftsklynger som i sitt slag er de to største i Norge. Og med referanse til NODE og den nylig framlagte Konkraft-rapporten, så er det først nå i 2008 at det virkelig har gått opp for aktørene i den norske olje og gassindustrien at tyngdepunktet for leverandørindustrien i landet er på Sørlandet. Et faktum som for lengst er forstått i Houston og Singapore. I tillegg representerer prosessindustrien på Sørlandet noe av det mest teknologiske avanserte i verden i sine bransjer.
Flere selskapers satsing på solenergi og vindkraft, 100 år med vannkraft og UiAs forskningsbaserte energistudier, gjør at landsdelen peker seg ut når det gjelder fornybar energi. Det som da kanskje mangler er at bedrifter med fokus på fornybar energi, eller kanskje ny fornybar energi, etablerer en klynge enten innenfor disse nettverkene - eller mellom dem. Da kan vi synliggjøre at det er i vår region, her på Sørlandet, det fremste og til sammen også det største industrielle miljø innenfor ny fornybar energi holder til. Til det trenger vi koordinert kraft og samspill mellom regionale myndigheter og næringsliv og industri.
Nye industri sentra - eller det som ofte kalles klynger av bedrifter - vokser ikke fram av seg selv. Dette er et fenomen som noen av verdens fremste forskere innen innovasjon har studert i lang tid. Ved siden av Michael Porter, professor ved Harvard universitetet, som dokumenterte dette forholdet, så har en de siste årene studert samspillet mellom universitet/FoU Institutt – Næringsliv og Offentlig virksomhet. En bærekraftig klynge, som innen fornybar energi på Sørlandet, vil styrke både Universitet i Agder, bedriftene selv, men også skape ringvirkninger for hele regionen.