Spørsmålet om nyvalg har dominert statsminister Gordon Browns politiske agenda helt siden han overtok etter Tony Blair sommeren 2007. Skulle han skrevet ut nyvalg umiddelbart for å riste de konservative av seg allerede i starten? Skulle han gjort det da han faktisk tenkte på det – høsten 2007? Eller kanskje han skulle gjort det nå i vår?

Innvendingene mot Browns mangel på beslutningsevne har vært mange, og nå er det få i det politiske miljøet som tror valget vil komme før det må – våren 2010. Uansett om Brown antakelig ville ønsket seg mer tid, er siste runde før valget allerede i gang.

Selv om parlamentet i år bevilget seg en lang sommerferie, og ikke er tilbake før i slutten av oktober, har ikke Labour-statsrådene tatt ferie. De er travle med å jobbe fram det som skal bli Labours siste politiske støt i kampen om å vinne en fjerde valgseier på rad. Og mange av forslagene som er fremmet er både vågale, dristige og tidsriktige.

Finansminister Alistair Darling har foreslått å heve skattene for høytlønnede, energiminister Ed Miliband har lagt fram et innovativt rutekart for reduksjon av CO2-utslipp og utdanningsminister Ed Balls har fremmet forslag om å tilby alle i alderen 16-18 rett til videre utdanning eller rett til lærlingeplasser. I tillegg har transportminister Andrew Adonis, som virkelig ser ut til å være interessert i offentlig transport, begynt å rette oppmerksomheten mot den kaotiske togindustrien, som har vært privatisert siden tidlig på '90-tallet.

Mange av tiltakene, både de nevnte og andre, er blitt godt mottatt, ifølge ferske meningsmålinger, og Labour prøver naturligvis å fremstå som både offensivt og i takt med tiden. Men spørsmålet er likevel om dette er for lite for sent. Forslagene er gode enkeltvis, men er dette nok til å overbevise velgerne om at Labour enda er partiet som bør sitte ved makten? Eller kan Brown og Labour gjøre alt mellom himmel og jord og ennå ikke bli hørt? Er det i det hele tatt noen som gidder å bry seg med hva Brown kommer med lenger?

Med andre ord; timeglasset er i ferd med å renne ut, og opinionens blikk er dessverre ikke rettet mot alle de gode tiltakene, men mot statsministerens manglende evne til å benytte disse mulighetene til å tiltrekke partiet den nødvendige oppmerksomheten.

Igjen handler det om Browns kommunikative mangler og hans egen klokkertro på at det kun er god politikk som er avgjørende for å vinne velgernes gunst. De gode politiske initiativene som nå Labour kommer med, kommer så sent at velgerne ikke lenger ser det som er rett foran nesen sin. Velgerskaren ser det den har sett det siste året; en statsminister som klamrer seg til makten, som ser sliten og trøtt ut, og som er blottet for humor og humør.

For politisk lederskap er en kunst Brown ikke mestrer. Da han ble statsminister i 2007 lovet han å regjere på en «annerledes måte», med nye medarbeidere og med en friskere stil. Han ville fokusere på politikk og sette nasjonens interesser først.

I de første månedene klarte han å skape seg det rommet alle ledere er avhengige av for å lede. Da han valgte å ikke utnytte dette rommet til å skrive ut nyvalg, har det tettet seg til rundt ham. Mens Blair var på sitt beste med ryggen mot veggen, blir Brown innadvendt, defensiv og sur. Han klarer ikke å bruke humor på en avvæpnende måte, og han blir dermed både anspent og oppkavet.

Det er dette velgerne ser, og dessverre for Labour og Brown, er det for få som ser de gode politiske forslagene som er fremmet de siste månedene. Utformingen av politikken stiller i andre rekke, selv om det er det som direkte påvirker alle briters hverdag.

Paradoksalt nok er det de konservative som ses på som partiet som står for forandring. Toryene, med David Cameron i spissen, har ennå ikke presentert noen helhetlig politikk, de promoterer skattelette og viser enda en sterk Europa-skepsis. Til tross for dette er det Cameron som ses på som den store moderniserer og de konservative som det eneste partiet som kan levere forandring.

Derfor er det Cameron som har støtte i media, og de konservative har en solid ledelse på meningsmålingene. Cameron har klart å skaffe seg det rommet som gir ham handlingsfrihet og en politisk fleksibilitet. Derfor kan han opptre rolig og trygg, med selvsikkerhet og utstråling. I tillegg har de konservative vunnet de siste suppleringsvalgene, noe som gir selvtillit til Cameron og det motsatte til Brown.

Med alle avgangene i Browns indre sirkel rett før sommeren fremstår regjeringen som likegyldig og blek. I et topartisystem gavner alltid det opposisjonen, og denne utviklingen har nå pågått i halvannet år. Cameron har dermed en betydelig lettere situasjon i forhold til Brown enn sine forgjengere, Michael Howard, Iain Duncan Smith og William Hague, hadde i forhold til Blair. Og her ligger også hovedforklaringen på Toryenes forsprang på meningsmålingene.

Men Brown og hans regjering kjører på for å få opinionen til å innse at Labour har den beste politikken. Siden Brown ikke har klart å overbevise til nå, er det lite som tyder på at han vil gjøre det i den siste runden heller. Valgstrikken tøyes nok helt til sitt ytterste – juni 2010 – i håp om et politisk mirakel. Akkurat nå ser det ikke ut til at engang vågal politikk hjelper, og da har ikke Brown annet å gjøre enn å flyte med strømmen til neste valg.

For dem som håpet at negativiteten rundt Labour skulle få seg en pause da Brown dro på ferie, er også blitt skuffet. Browns vikar, Hariett Harman – som er nestleder i partiet – har fått så hatten passer i britisk media etter en rekke krasse utspill i kjønnsdebatten. Rett eller galt, Harman har ikke gjort Brown tilbakekomst etter ferien noe lettere.

Da Brown overtok etter Blair i 2007, ville han skape «a government of all the talents». Nå blir han beskyldt for å ha «a government without any talent».