Hun lovet at om de rødgrønne fikk velgernes tillit, skulle SV sørge for å fjerne fattigdommen. Det handlet bare om politisk vilje, understreket hun.
Drøyt tre uker før valget kan vi konstatere at antallet fattige har steget i årene med den rødgrønne regjeringen. Flere oppsøker Frelsesarmeen for å få mat, flere unge er uten bolig, flere enslige forsørgere sliter og antallet uføre øker. Kjell Magne Bondevik innrømmet for fire år siden at hans regjering ikke hadde gjort nok for de fattige. Det gjør ikke finansminister Halvorsen.
Allerede for to år siden anklagde lederen av Velferdsalliansen regjeringen for ikke å ha gjort noe for å bekjempe fattigdommen siden de overtok etter valget. Den gang svarte Karin Andersen, SVs sosialpolitiske talskvinne, at hun var skamfull over at regjeringen ikke hadde fått til mer. Slike innrømmelser kan vi nok ikke forvente i den pågående valgkampen, selv om regjeringen heller ikke de to siste årene har levert.
Hittil har intet samfunn klart å fange opp og heve alle innbyggerne over de fattigdomsgrenser som til enhver tid defineres. For de løftes kontinuerlig i forhold til levestandard og velstandsutvikling. Definisjoner av fattigdom blir dessuten ekstra kompliserte, fordi de tar opp i seg langt mer enn trygdeytelser og stønadssatser.
Vi betviler ikke de rødgrønne eller andre partiers vilje til å bekjempe fattigdommen her i landet. Men det bør skje ut fra hva som er realistisk. Vi har tidligere skrevet på denne plass at den rødgrønne regjeringen skaffet seg selv et alvorlig problem ved å gi et så klart formulert løfte i Soria Moria-erklæringen. Ekstra uheldig er det at urealistiske løfter også skaper urealistiske forventninger blant fattige.