Siden andre kvartal 2001, året da avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) første gang ble inngått, har sykefraværet gått ned 9,4 prosent.
Årsakene er flere. Sykefraværet synker ofte når arbeidsledigheten stiger. Gjentatt fokus på høyt fravær kan ha bidratt til å gjøre både partene i arbeidslivet og leger mer bevisst på sine roller. Større vekt på graderte sykemeldinger, slik regjeringen i vinter gikk inn for, kan også ha hatt en positiv effekt.
Målet for IA-avtalen er å redusere sykefraværet med 20 prosent fra 2001-nivå. Det er med andre ord langt fram. Utviklingen i andre kvartal dette året er lovende, men spørsmålet er om dette er en tendens som vil vedvare. Gjennom mange år har fraværet steget igjen i tredje kvartal.
IA-avtalen legger stort ansvar på arbeidsgiver. Bedrifter skal bestrebe seg på å legge forholdene best mulig til rette for at arbeidstakere skal kunne fungere i jobb. Den ansatte trekkes aktivt med og får sjansen til å påvirke sin egen situasjon, blant annet i vurderingen av nye arbeidsoppgaver. Det er også blitt større forståelse for at jobb ikke kan isoleres fra arbeidstakers liv utenfor jobben.
Bedret kommunikasjon mellom ledelse og ansatte forebygger sykdom og gjør det også lettere for sykemeldte å komme tilbake i arbeid. Likevel må ikke hele byrden for å få ned fraværet legges på arbeidsgivers skuldre. En viktig side ved sykefraværet er også ansattes arbeidsmoral og forpliktelser i forhold til arbeidsgiver og kolleger. Derfor må vi også våge å snakke om de som utnytter dagens sykelønnsordning. Det bør være i alles interesse å forhindre misbruk.
Sykefraværet er bekymringsfullt og koster samfunnet dyrt. Hittil har ingen regjering klart å finne gode og effektive løsninger for å redusere omfanget så det monner. Ansvaret for å få ned fraværet påhviler både arbeidsgiver, arbeidstaker, lege, bedriftshelsetjeneste og Nav. Innsatsen må skjerpes for å få et samarbeid mellom partene til å fungere godt.