Det er politisk ukorrekt å kritisere bistand, fordi det kan oppfattes som om man er imot den og internasjonal solidaritet. La meg derfor si klart at jeg mener at vi i Norge gjør altfor lite for å utrydde fattigdom. Vi forvalter rikdommer som langt overstiger vår «rettferdige» andel av jordas ressurser. Det er vår moralske plikt å bidra til en rettferdig fordeling av verdens ressurser og bygge internasjonal solidaritet. Men er det ikke på tide for oss som arbeider med dette å se med friske øyne på hva vi holder på med?

Det er noe alvorlig galt med strukturen og premissene for bistand. Etter 50 år med skiftende ideologiske vinder, endring av prioriteringer, og mye prøving og feiling, og skifte av fokus: Vi har nå et så kompleks lappeteppe at ingen er i stand til å si noe klart om at bistanden når målsettingen og gir resultater. Alle kan få de svarene de søker – bistanden virker, bistanden virker ikke. De fleste forskere ender opp med at «bistand er nødvendig, men det kommer an på dette eller hint». Min konklusjon er: Det nytter ikke å lappe videre på dagens teppe. Det vil bare bli nye og flere hull. Vi trenger en ny vev og nytt garn. Vi må reformere bistanden!

Norads Resultatrapport av november 2008 viser hvor lang og komplisert veien fra Norge til de fattige er blitt i dagens bistandsstruktur. Selv om valgene av kanal og organisasjon i seg selv er rasjonelle, blir totalbildet urasjonelt. Norad sier at på tross av denne kompleksiteten, når norsk bistand fram, men resultatene er lite konkrete og tydelige. Det er viktig å høre på Norads vurderinger. Organisasjonen har nå en uavhengig rolle politisk, den er en sterk faginstans og forvalter kun en liten del (7 %) av bistandsbudsjettet. Det er også viktig å lytte til Dambisa Moyo, en fremtredende afrikansk økonom, som sier at bistanden, spesielt stat-til-stat-bistanden, virker mot sin hensikt og bør avvikles.

I norsk politikk har de fleste partier et positivt syn på bistand. Debatten dreier seg ofte en kanaler og prosenter: Høyre vil ha mer næringsbistand, KrF vektlegger frivillige organisasjoner og høy prosent av BNP, SV prioriterer statlige og internasjonale kanaler osv. Det blir i hovedsak litt lapping her og der. Frp har stått for en egen linje: slutt med bilateral bistand, behold nødhjelpen.

Den rødgrønne regjeringen har gjort bistand til et betydelig utenrikspolitisk instrument. Nå er det norske interesser som skal fremmes. Man hører lite om fattigdomsutryddelse. De økte milliardene brukes nå til klimatiltak, bl.a. bevaring av regnskogen i Amazonas og Kongo. Bistanden skal ikke bare løse fattigdomskrisen, men nå også klimakrisen. Vi er mange som ser med sorg på at bistandens røtter i internasjonal solidaritet og humanitær medmenneskelighet forvitrer, og at den er blitt en partipolitisk lekegrind.

For meg er det ikke kanalvalget som er viktigst, eller hvilke tiltak vi skal støtte, eller prosenten av BNP. Heller ikke hva Norge måtte få igjen av prestisje. For meg er bistand uløselig knyttet til fattigdomsutryddelse og derfor til millenniumsmålene som FN vedtok i 2000. På tross av klimakrise og finanskrise mener jeg at fattigdomskrisen er verdens største etiske utfordring: uten at fattigdomskrisen løses vil krig, terror, lidelse og hat øke.

Jeg mener at klimakrisen må få egne bevilgninger, slik finanskrisen fikk med sine utallige finanspakker. La fattigdomskrisen beholde bistanden. Statsråd Solheim har rett i at mange av krisene kan sees i sammenheng, men det blir galt når fattigdom og miljøpenger blandes. La oss heller ta inn fattigdoms— og miljøkrisene når vi utformer politikken innen handel, landbruk, pensjonsinvesterting og industri.

For meg er det viktigst at premissene legges av «brukerne» i sør. Som Moya sier, «Afrika må bli uavhengig og selv ta ansvar for sin økonomiske og sosiale utvikling». Norge kan bistå, men vi skal ikke bære ansvaret. Når (hvis) vi blir spurt om å bidra, blir utfordringen hvordan vi svarer. Vi må gi fra oss premissmakten, vi må endre vår tenkning om bistand, som av mange i sør med rette kalles neokolonialisme.

Vi må kunne legge pengene på bordet og spørre mennesker i sør: hvordan kan vi med disse pengene sammen bidra til å utrydde fattigdom? Da kan vi kanskje bygge opp en ny bistandsstuktur, nye og mer velfungerende kanaler og ikke minst en ny holdning – å forvalte menneskehetens felles ressurser til å løse menneskehetens kriser.

De viktigste aktørene i å bekjempe fattigdom er de fattige landene selv. Hva kan Norge gjøre med sine 24 milliarder? Norge har bidratt med mye på bred front i mange land. Jeg tenker at tiden er inne til en begrensning av tema, land, kanalvalg, type støtte, tilnærming osv. Tiden er inne til å realisere de gode bistandsordene som mottakerorientering, lokal forankring, fattigdomsfokus og bærekraft.

– Vi må tenke ideologisk: Hvilke verdier ønsker vi å fremme? (likestilling, solidaritet, menneskerettigheter, fred)

– Vi må tenke pragmatisk: Hvor får vi resultater, hvor er gode muligheter for å lykkes?

– Vi må tenke som en bedrift: Hva kan vi best, hvor er behovene størst og hva er vår kjernevirksomhet?

– Vi må tenke politisk: Hvor får vi påvirket mest, hvor får vi støtte?

– Vi må tenke kreativt: Kan Norge tenke nytt – koble noe sammen på en ny måte?

Kanskje vi da kan bygge en ny bistandsstruktur med nye premisser og nye tilnærminger, men tuftet på det vi vet gir resultater og unngå de blindspor som ikke fører noen fram.

Er det mulig å tenke seg at flere partier kan finne sammen for å lage en bistandsreform med fornyet fokus på fattigdomsbekjempelse? Kan Norge gå foran og stake ut en ny kurs for bistand? Hvilken politiker vil ta opp hansken?