Et gammelt politisk ordspråk sier at opposisjonen aldri vinner valg, det er regjeringen som taper dem. Selv om det kan synes å være to sider av samme sak, er utsagnet passende for topartisystemet i Storbritannia. Da Margaret Thatcher og Tony Blair kom til makten i henholdsvis 1979 og 1997, var dette delvis tilfellet.
Høsten 1978 vurderte Labours Jim Callaghan nyvalg, men bestemte seg for å vente til våren 1979. I mellomtiden ble Storbritannia rammet av «Misnøyens vinter», et sosialt og industrielt kaos som Labour-regjeringen fikk mesteparten av skylden for. Thatcher vant valget.
I 1997, etter 18 år med konservativt styre, og et konservativt parti i oppløsning, var heller ikke spørsmålet om Blair ville slå John Major; spørsmålet var om hvor stor marginen ville bli. Våren 2010, når neste valg må avholdes, er situasjonen noenlunde lik; Labour vil da ha styrt i 13 år, både Blair og Brown er blitt upopulære både i opinionen og i partiet, og hele partimaskinen til Labour er utmattet etter så lang periode i posisjon.
I ingen av de tre tilfellene har opposisjonen produsert mye politikk, selv om Blair lå lenger fremme enn det Cameron gjør nå. De har kunnet lene seg tilbake å se regjeringen ødelegge for seg selv. Meningsmålingene det siste året har gitt de konservative en ledelse på pluss/minus 20 %. De samme målingene avslører også at de fleste spurte endrer standpunkt på grunn av misnøye med regjeringen snarere enn tilfredshet med opposisjonen. Derfor må Cameron, som også tidsskriftet The Economist skriver, komme fram å vise at han er klar til å ta over regjeringsansvaret når neste valg kommer.
Cameron har gjort mye for å imitere Blair siden han ble partileder for de konservative i 2005. Både presentasjoner, kroppsspråk og annen mimikk minner mye om Blair på midten av 1990-tallet, og Cameron ønsker nok å bli sett på som en slags arvtaker til den tidligere statsministeren. Men Cameron må komme seg ut av Blairs skygge, både politisk og imagemessig. For ifølge en rekke seniorer i Tory-partiet, har britene ingenting å takke Blair og Labour for. De akselererte økonomien på en slik måte at det bidro til finanskrisen, de dro landet inn i en forferdelig krig i Irak (selv om Toryene støttet krigen) og overførte dermed mye av det utenrikspolitiske ansvaret til USA. Dermed må Cameron komme seg ut av Blair-analogien før det slår kraftig tilbake på ham selv.
Men én ting er sammenligningen med Blair, en annen er hvordan Cameron og Toryene skal presentere sine ideer i et politisk landskap som er i endring. For som i 1945, 1979 og 1997 er vi ved neste valg igjen ved et historisk politisk veiskille. Vi er et tiår inne i det nye årtusenet; hva kan Cameron komme opp med av politiske ideer som vil vise at han er kapabel til å styre, ikke bare i én periode, men i flere? Han har mulighet til å forme landets fremtidige politikk på en måte Labour ikke har muligheten til. Partier som sitter ved makten så lenge som Labour har gjort, kommer sjelden med mange nye ideer. Derfor må slike initiativ komme fra opposisjonen, og derfor venter velgerne på Cameron.
Storbritannia har virkelig fått føle finanskrisen på kroppen. Mange små— og mellomstore bedrifter er gått konk og arbeidsledigheten nærmer seg tre millioner. Ikke siden de tidlige Thatcher-årene, på begynnelsen av 1980-tallet, har ledigheten vært så høy. Landets gjeld nærmer seg svimlende én trillion pund, og som andre steder, har staten reddet både banker og finansinstitusjoner.
Hvis neste finansminister blir George Osborne, nåværende finanspolitisk talsmann for de konservative, vet han at han enten må redusere forbruket eller øke skattene. Ikke akkurat en lystig start for en eventuelt ny finansminister, og en del av de økonomiske forutsetningene som nå ligger der er ikke heller særlig forenlig med konservativ politikk.
Men Cameron har begynt en moderniseringsprosess som har beveget partiet mer inn mot sentrum. Toryene fremstår som mer miljøvennlig, mer inkluderende og, ikke minst, mer enn villig til å fortsette utviklingen av det Nasjonale helsevesenet (NHS). Selv om høyrefløyen i partiet murrer, sitter Cameron trygt som Toryenes frontmann. Det er i alle fall et tegn på at partiet er noenlunde samlet, kanskje for første gang siden Thatchers velmaktsdager. Likevel er der uenigheter i partiet om en del viktige veivalg, og det er kanskje grunnen til at lederskapet nøler litt med å presentere sine ideer i klartekst.
Utenrikspolitikken er et slikt område. Partiet er motstander av Lisboa-trakten, og hvis den blir ratifisert før valget, har ikke Toryene kommet med tanker om hvordan de vil forholde seg til den. Cameron har synliggjort sin skepsis mot sterkere integrering i EU og kanskje i liten grad tatt inn over seg at utenrikspolitikk som Afghanistan, Pakistan og Iran er blitt en del av Storbritannias innenrikspolitikk.
For det er tradisjonelt på innenrikspolitikk at parlamentsvalg avgjøres. I topartisystemet er velgerne gitt to klare alternativer i form av kandidater og parti. Historisk har britene valgt det partiet og den kandidaten de mener er best skikket til å styre landet, selv om det forandrer seg etter hvert som årene går.
For Cameron og de konservative er det viktig å presentere et knippe med ideer som viser at de er i stand til å styre og som gir velgerne et reelt valg når valgdagen kommer. Hvis ikke det skjer, blir valgdagen for mye preget av at mange velgere stemmer mot Labour istedenfor for de konservative. Og da holder det gamle politiske ordspråket enda stikk. Regjeringen tapte valget.