Stortingsvalget i år var fullt av overraskelser. Lokalt var overraskelsen stor over at Agder for første gang i historien sendte en SV-er til hovedstaden som representant i vårt lovgivende organ, en overraskelse som tydeligvis var like stor for Alf Holmelid som for alle andre. Nasjonalt var den største overraskelsen det som best kan beskrives som utryddelsen av sentrum i norsk politikk, noe som gikk aller verst ut over partiet Venstre og spesielt dets leder; Lars Sponheim.
Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti, valgte å spille høyt spill i valgkampen ved å lukke dørene både til venstre og til høyre. Det var sentrumsalternativet alle pengene ble satset på, en satsing som viste seg fatal. Tanken bak strategien var tydeligvis å lokke til seg velgere både fra Ap og Høyre, en strategi som viste seg å slå veldig feil.
Venstre falt under sperregrensen, og ble dermed nesten radert ut fra Stortinget. Enkelte stiller nå spørsmål ved om sentrum en gang for alle er ute av norsk politikk. Til det er det bare å si; neppe. Kristelig Folkeparti har en klart verdipolitisk profil som skiller det fra alle andre partier, uansett hvor mye Fremskrittspartiet fremhever kristne verdier, støtte til Israel og kamp for kristne tradisjoner. De verdiene KrF står for vil alltid finne en klangbunn i det norske folket, og valgundersøkelser viser også at det er en stadig nyrekruttering av velgere til partiet. KrF er antakeligvis ved dette valget nede på grunnfjellet, lenger ned er det vanskelig å komme.
Hva da med Venstre?
Her er utfordringene større. Hovedproblemet for partiet er at det i dagens politiske geografi ikke klarer å skille seg ut langs noen dimensjoner. I den økonomiske politikken, der Venstre forsøkte å fremstille seg som «små-og-mellomstore-bedrifters-aller-aller-aller-beste-venn», fremstår partiet som en slags Høyre light. Vanskelig å være uenig i, men også vanskelig å begeistres av. Når partiet enkelte ganger forsøker å understreke sin sosialliberale kjerne, med vektlegging av styring og fordeling, fremstår det bare som lettversjonen av Ap. Lettversjoner er fine å ha på slankekur, men er ikke det man velger når man ønsker et godt måltid. Og valgkamp er definitivt buffet, ikke mager diett.
Langs den kulturelle dimensjonen mangler også partiet en nisje som ikke er overbefolket av andre partier. Verdier som tradisjonelt har stått sentralt i Venstre – og her snakker vi om lengre tradisjoner enn alle andre norske partier – som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, pluralisme og frihet er liksom noe alle tar for gitt. Når ungdomsversjonen av partiet forsøker å blankpusse gamle verdier, for eksempel ved å gå inn for fri fildeling, blir det nokså patetisk, en slags «gratis brus og boller til alle». Popmusikk og Hollywood-filmer er jo en menneskerett, liksom, og det er det jo teit å betale for.
Så gjenstår miljø og internasjonalt engasjement. Miljøsaken er stjålet av SV for lenge siden, og til og med etter fire år i regjering – sammen med kraftsosialister og rovdyrutryddere – fremstår SV som et mer troverdig miljøalternativ enn Venstre. I internasjonal politikk fremstår Venstres politikk som ikke-politikk. Profilen er uhyre lav i viktige spørsmål som Afghanistan, bistand og EU, ja, i sistnevnte er profilen direkte forvirrende.
I sin jakt etter å være det ekte sentrum har Venstre endt opp med å utslette alle særtrekk. Å ha et særtrekk betyr å ha noen skarpe kanter, noe ikke alle liker. Å forsøke å bli likt av alle, ender fort opp med at man ikke blir likt av noen.
Er nå dette Venstres skjebne, som en politikkens lapskaus som alle velger vekk til fordel for mer smakfulle alternativer? Det kan se slik ut, men å skrive partiets nekrolog er høyst sannsynlig forhastet. Partiet er tross alt vant med den typen nedturer de opplevde ved sist valg. Slik sett har partiet både guts og utholdenhet til å kjempe seg tilbake i det politiske rampelyset.
Viktigst av alt er likevel kjernen i partiets politiske budskap, nemlig en tro på et godt fungerende marked, men som trenger styring for å fungere; en tro på næring før tæring, men også på at goder må fordeles og at staten må ta det ansvaret; at samfunnet er tjent med mangfold, men at mangfold må utøves innenfor klare grenser og med klare spilleregler.
Når folk blir konfrontert med Venstres politikk, er manges reaksjon svært positive. Resultatene fra de mange valgtester som har versert på nettet de siste månedene viser også at Venstres potensial – hvis vi kun ser på politikk og saker – er betydelig større enn dagens begredelige oppslutning skulle tilsi.
For å få den oppslutningen politikken ser ut til å ha, må partiet komme seg ut av dødens posisjon, ut av forsøket på å være mer i sentrum enn alle andre. Og klarer de ikke det, vil det alltid være nok av sympatisører som klarer å kjempe Venstre over sperregrensen ved neste valg. Så får vi se hvor lenge det går før partiet kollapser igjen.