Ser vi på norsk teologi gjennom de siste hundre år, har den forandret seg mye. Da tenker jeg både på teologien slik den utformes og doseres ved de teologiske lærestedene og den teologi som uttrykkes fra kirkeledere. Det går an å peke på blant annet disse endringene:

Teologien er blitt mindre tydelig på skiller mellom frelste og fortapte, og mellom himmel og helvete. Nesten ingen prester tror i dag på helvete som et sted med evig fysisk pine, et synspunkt som teologen Ole Hallesby i den såkalte helvetesstriden på 1950-tallet satte som et krav til sann kristendom. Teologien er blitt mindre opptatt av konfesjonelle skillelinjer og mer respektfylt overfor andre trostradisjoner enn den kristne. Videre er teologien er blitt mer sosialetisk, mer opptatt av miljø og fordelingsrettferdighet, mest i global sammenheng, men også nasjonalt.

Teologien er blitt mindre opptatt av det tankemessige og av hva som er dogmatisk rett lære. Den har mer tatt i bruk mangetydige symboler, fortellinger og andre mer følelsespregede former. Den har fått mindre karakter av å ville gi helhetlige dogmatiske svar og har mer fått form av innspill til ettertanke. Det skrives nesten ikke omfattende dogmatiske lærebøker lenger. Teologien har fått en større respekt for det allmennmenneskelige og for folks religiøse erfaringer. Det er ikke så mange tiår siden ordet «allmennreligiøsitet» var et svært negativt ladet ord i mange lutherske presters og teologers munn. Nå er teologene og prestene i langt større grad opptatt av å gå i dialog med alminnelige religiøse erfaringer.

Så kan man føye til et nytt punkt, nemlig at den teologien som i dag utformes og formidles fra teologiske læresteder og offisiell kirkeledelse er mindre betydningsfull for folks religiøse livstolkning og praksis enn for bare noen tiår siden. Dette handler delvis om en generell sekularisering i samfunnet. Men også internt i det organiserte kristenliv har det skjedd en forskyvning gjennom de siste femti år: De fagteologiske ekspertene ved lærestedene og i kirkeledelsen betyr mindre, fordi også aktive kirkemedlemmer henter sin teologiske inspirasjon andre steder fra. I boka «Norsk bruksteologi i endring», som jeg har redigert og som nylig kom ut, har flere religionsforskere – de fleste fra Universitetet i Agder og Ansgar teologiske høyskole – sett på slike teologiske inspirasjonskilder. Noen eksempler:

Det har vært skrevet bøker om kristendom, seksualitet og samlivsmoral før Einar Gelius’ tid. Kristne rådgivningsbøker om sex og samliv har lenge vært en egen sjanger. Dagny Johnson Hov og Irene Trysnes har gått gjennom flere av disse fra de siste åtti år. I artikkelen med den fargerike tittelen «Hot sex – verd å vente på?» konstaterer de at disse bøkene overveiende er ganske strenge, men at det også finner sted en viss oppmyking over tid.

Skolen har på femti år beveget seg fra å være opptatt av luthersk lære til en mer beskrivende og mangfoldig religionsundervisning. Elisabet Haakedal gir et glimt inn i denne utviklingen ved å studere elevarbeidsbøker fra rundt 1955 opp mot vår egen tid. Det enerådende kristne perspektivet svekkes, og sammensmeltningene av skolelærdommen og erfaringer hjemmefra i form av sirlig skrevne trosbekjennelser og tegninger av kirkegang er atskillig sjeldnere enn før.

Nils Justvik har studert stoffet om kirke og religion i fire sosialdemokratiske aviser i de første 25 år etter krigen, blant annet Tiden og Sørlandet. På kommentar— og lederplass er det ikke uventet mye kritikk av alle kirkeledere som vil gjøre folkekirken strengere og mer ekskluderende. Men andaktene i disse avisene er tradisjonelle. Det er noen ganske få tematiseringer av solidaritet, rettferdighet og andre temaer knyttet til arbeiderbevegelsens ideologi, men ellers bærer andaktene stort sett fram oppfordringer til omvendelse på en måte en kjenner igjen fra lavkirkelig og frikirkelig kristendom.

Boka inneholder også eksempler på konservativ bruksteologi, både fra bedehus og frikirker. Selv om også slik teologi endrer seg, er det ikke nødvendigvis slik at all teologi utenfor fagmiljøer og kirkeledelse drar i en liberaliserende retning, i retning av en «mykere» teologi. Men mye av dette som vi kaller bruksteologi går nettopp i en slik mildere retning. Elise Seip Tønnessen viser at menneskesynet på kristne sommerleirer er blitt mer optimistisk i løpet av de siste 40–50 år, det handler mindre om syndserkjennelse og mer om sjølrealisering. Anne Haugland Balsnes har studert kristendomsforståelsen i et sangkor knyttet til en lokalmenighet på Sørlandet. Hun forteller at oppgjøret med den gamle sørlandspietismen nesten har gjort det vanskeligere å være konservativ enn liberal. Også studien av nærmere 30 julekonserter i kirker som Anne Løvland og jeg selv har gjort, viser at en mild kristendom og en snill Gud forkynnes i sang og tale i desember.

Slik kan en fortsette å finne eksempler på at teologi skapes og formidles mange steder. Alf Prøysens teologi har nylig vært tema i flere aviser. Hans Hodne ved UiA studerer hva slags utsmykning som finnes på veggene i konservative kristne hjem, og finner en endring fra broderte skriftsteder til ikoner. Også indremisjonsfolk reiser til Syden. Og så videre.

Alle disse teologiske uttrykksformene fra «ikke-teologiske steder» bidrar til å ta plass i offentligheten og i folks hjerter fra fagteologien i mer snever forstand. Det er flere som hører Rune Larsen og Hanne Krogh snakke om Gud før jul enn som leser Per Lønning og Jan-Olav Henriksen. Det ligger en utfordring til fagteologene her, dersom de ønsker å bidra til å prege folks religionsforståelse, ikke bare kommentere den og ellers føre en intern samtale med hverandre og sine lærefedre. Få ønsker seg tilbake til de allmektige teologiske ledere som hadde kjappe svar på alt. Men vi trenger kloke fagteologer som går mer dialog med folkelig religiøsitet, og med mediebildene av religion.