Ytterst i Hardangerfjorden i Kvinnherad kommune i Hordaland ligger Husnes. Med knappe 2 500 innbyggere er Husnes kommunens skole— og handelssenter. Men stedet ville neppe hatt noen betydning, annet enn som natur, hvis ikke Rio Tinto og Hydro hadde bestemt seg for å investere noen hundre millioner kroner i et aluminiumsverk som i dag leverer 165 000 tonn aluminium til bil- og flyindustrien i Europa og som gir levebrød og arbeid til knappe 400 ansatte. Det vakre og naturskjønne Rosendal og Baroniet Rosendal i Hardanger, er Husnes-samfunnets nærmeste nabo.
Et stykke lenger inn i Hardangerfjorden, når du har passert Strandebarm, Jondal, Norheimsund og Øystese, kommer du til Ålvikbukta i Kvam herad. I Ålvik ble Smelteverket Bjølvefossen etablert allerede i 1905. I dag er det Elkem som investerer, utvikler og eksporterer ferrosilisium fra et smelteverk som sysselsetter 120 ansatte og som etter en omfattende rasjonaliseringsperiode igjen er i vekst og utvikling.
Helt innerst i Hardangerfjorden, i Sørfjorden, ligger Odda. De omtrent 5 000 innbyggerne i Odda får sine lønnsinntekter og kommunekassa fylt opp hovedsakelig av inntektene fra produksjon og eksport av titanhvitt og råjern ved Tinfos Titan & Iron og fra Boliden Odda, som produserer og raffinerer sink og aluminiumsflorid for sine svenske eiere.
Midt i Odda sentrum løfter restene av Odda Smelteverk seg. Kalsiumkarbidfabrikken som gikk konkurs i 2003 er i dag, sammen med Tyssedal kraftanlegg, oppført på UNESCOS liste over verdens kultur- og naturarvsteder. En liste over natur- og kultursteder som har særlig betydning for menneskeheten.
Gjennom den vakre og mangfoldige Hardangerfjorden, i sol og vind, sludd og mørke, har skipene snirklet seg inn til lyset og lyden fra fabrikkene og losset bauxitt, jernmalm, kjemikalier, kalk, kvarts og olje. Og på vei inn i fjorden møtte de skip som skulle ut og over havet mot havnene i Europa, Asia og Amerika, tungt lastet med aluminiumsbarrer, sinkplater, karbid, ferrosilisium, titanhvitt og jåjern.
Det var varmen i smeltebadene og smeltehyttene arbeiderne i Hardanger måtte balansere. I Oslo satt de bak mahognibordene og fulgte handelsbalansen med argusøyne. Industrien og arbeiderne i Hardanger har bidratt med valuta til import av varer Norge ikke kunne produsere selv i over hundre år og lagt grunnlaget for velstand og velferd.
Fossene som før falt tungt, strålende og fritt fra viddas snø og fjellvann og ut over steinmassivene ble tvunget inn i blanke stålturbiner og som ved magi omdannet til gnistrende energi. Kinso, Tysso og Folkedal kraftverk. Og tar du deg opp og over tregrensen og inn over Hardangerviddas vierskog, isbreer og bekkestryk, vil du snart passere under de lange og svakt bølgende kabeltrådene som binder fjordene og landet sammen i et nett av industri og logistikk. Hardangerfjorden er også et industrilandskap.
Estetikken i en gammel jernbanebro i stein er priset og anerkjent. Så vel presisjonen i håndverket som føyde granittblokkene sammen som styrken og spensten i konstruksjonen leverer fortellinger som strekker seg langt tilbake i tid. Også jernbanebroens stålgitter av buer, bjelker og nagler som løfter seg over elveosene og dalsluktene har blitt beundret og senere tillagt både skjønnhet og dramatikk. De første kraftverkene ble nærmest bygd etter mønster fra antikke templer. Med sine søyleganger, ornamenter og buer sto de og lyste i fjellmørket innerst inne og høyt oppe i fjellsidene, eller de sto som sunket inn i sin egen kontemplative stillhet ved elvestryk og fossefall. Modernitetens og industrialismens estetikk.
De romerske akveduktene løfter seg som tunge steinmonstre over markene og viser verken hensyn eller høflighet overfor landskapene de løper gjennom. Ble de først vakre da de ble tømt for innhold og kun fortellingen om vannet sto igjen? Slik kraftstasjonen ved Vemork innerst i Vestfjorddalen og Tyssefallene nederst ved kanten i Hardangerfjorden kun har sine myter og mystikk igjen, som gamle kirker i søvn? Hvordan og når skjedde det at kraftstasjonene og jernbanebroene ble objekter for vår estetiske beundring?
Og vil høyspentmastene som løfter seg opp fra fjordene og over fjellmassivene noen gang oppnå samme status? Vil de også bli beundret og tillagt fortellinger og omtalt med metaforers kraft og nostalgisk poesi? Kan symmetrien i konstruksjonen, i stålets styrke og ensomhet, og den gjentatte sangen i de svakt buede kabelstrekkene – kilometer på kilometer gjennom fjell og over dype slukter og daler – noen gang bli møtt med andre øyne?