Men det er nettopp det som har skjedd ved Landbruksdepartementets omgjøring av alle lokale vedtak og sitt tidligere vedtak ved å godkjenne fritak for boplikten for eiendommen «Solvang» på Åkerøya i Lillesand.Dermed river Landbruksdepartementet — av alle - grunnen vekk under Lillesand og flere andre kystkommuners møysommelige arbeid for å bevare kystmiljøet og opprettholde bosettingen i kystsonen. Vedtaket innebærer en fullstendig omkalfatring av kommuneplaner og en sviende desavuering av det lokale selvstyret.Og det må være ekstra pinlig for landbruksministerens partifeller at det nettopp er Venstre som har frontet boplikt, miljø og vern av kystsonen, lokalt så vel som sentralt.Derfor virker det usedvanlig arrogant og nonchalant når Lars Sponheim gir uttrykk for at vedtaket ikke interesserer ham synderlig og at det er truffet uten hans medvirkning. I følge hans informasjonsrådgiver ser Sponheim «ikke det helt store poenget med å uttale seg om saken». Dette er oppsiktsvekkende at statsråden ikke tar seg bry med å uttale seg når vedtaket gir helt nye føringer for kystkommunene i denne delen av norsk distriktspolitikk.Hadde Landbruksdepartementets vedtak vært resultatet av en grundig og gjennomtenkt politisk vurdering og drøfting av boplikten, kunne man i hvert fall hatt noen premisser å diskutere. Men i denne saken opptrer Landbruksdepartementet som en markedsorientert eiendomsmegler på vegne av selgeren og lar prisen på eiendommen være det eneste kriterium for å oppheve boplikten. I dette tilfellet har departementet funnet at et bud på to millioner kroner for eiendommen er for lavt. I den forfatning eiendommen befinner seg i, vil vi tro at dette også ville være en realistisk pris for en tilsvarende eiendom på fastlandet, selv i nærheten av Lillesand sentrum. Og dette skjer i et departement som er satt til å overvåke bo- og driveplikten i landbruket, hvor boplikten fører til at attraktive småbruk - også i Lillesand - omsettes for en slikk og ingenting i forhold til deres potensielle markedsverdi. Tvert om griper myndighetene inn dersom omsetningsprisen blir for høy.På samme måte som denne lovgivningen skal sikre bosetningen i distriktene, ønsker Lillesand og andre kystkommuner å sikre bosettingen i kystsonen ved hjelp av konsesjonslovgivningen. Det er to sider av samme sak. Men for Venstres landbruksminister er det altså ingen sak. Han har overlatt til landbruksbyråkratene å sende en torpedo inn i kystkommunenes selvstyre og miljøvernarbeid.Hvordan går det an å være Venstre-politikere i agderfylkene etter dette?