I forbindelse med stortingsvalget neste høst blir det folkeavstemning om sammenslåing av de to fylkene. Vi har problemer med å se at en folkeavstemning blir noe annet enn et gedigent narrespill overfor velgerne. Det virker som at politikernes motiv er å kjøpe seg mer tid i den omstridte saken.
En folkeavstemning vil etter alt å dømme få det samme utfallet som meningsmålingen. Spørsmålet blir da hva avstemningen skal brukes til, og hvordan den skal tolkes. Hvor forpliktende skal den være? Skal den være rådgivende eller bindende? Er det tilstrekkelig med et knapt flertall eller må det være et kvalifisert flertall? Dette vet vi foreløpig ikke noe om, og de to fylkeskommunene har en jobb å gjøre for å avklare dette før velgerne går til urnene.
Det kan bli et flertall for fylkesfusjonen blant velgerne i begge agderfylkene samlet, men et nei-flertall i Aust-Agder. Vi kan også oppleve at velgerne i et flertall av kommunene i Aust-Agder stemmer ja, men at nei-stemmene er i flertall på fylkesplan. Hvordan har politikerne tenkt å forholde seg til de alternative utfallene vi kan få?
Det velgerne må vite er at en nei-stemme ikke er en stemme for å bevare den eksisterende fylkeskommunen. Den står for fall uansett, og vil bli erstattet av noe annet som nei-velgerne i agderfylkene ikke har kontroll over. Derfor er selve voteringstemaet i utgangspunktet villedende. For en ny regioninndeling lar seg ikke stanse.
I Aust-Agder og Vest-Agder synes da også sentrale politikere å være enige om at en sammenslåing av de to fylkene er uunngåelig. Likevel drar prosessen ut i tid. Nå må vi vente i ni måneder på folkeavstemningen, og når resultatet foreligger, risikerer vi nye diskusjoner og uthalingsmanøvrer.
Vi har tidligere påpekt at det er nødvendig for Agder å få fart på fusjonsprosessen, men så langt er det krangelen som har vært det mest fremtredende. Sykehusstriden har ridd fusjonsprosessen som en mare, og forsuret klimaet mellom Kristiansand og Arendal.
Mens tilsvarende prosesseer i andre deler av landet ruller videre, stables stadig nye hindre opp i Agder. Til slutt risikerer vi at sentrale myndigheter trumfer gjennom en ny regioninndeling uten at Agder har grepet muligheten til å påvirke prosessen.