Det er med vemod jeg leser om mobbing på Fædrelandsvennens nettavis 3. desember. Mobbeofferet Jørn (19) forteller at han under sin tid på en videregående skole i Kristiansand ble slått, trakassert, frosset ut, forsøkt kvalt med en strømledning og tilført 220 volts elektrisk støt.
Strangulering og elektrosjokk kvalifiserer etter mitt skjønn ikke bare som mobbing, men også tortur. På spørsmål om hva han tenker om mobberne svarer Jørn: — Det er helt ufattelig at de kan begå en slik ondskap. Med andre ord: I Kristiansand er alt ved det gamle.
At Jørn ble møtt med likegyldighet fra lærere og «medelever» forbauser meg ikke. For i hyggelige lille Kristiansand er det ikke pent å bli mobbet. Det er et overtramp man som offer bør skamme seg over. I tillegg til å tåle fornedrelsen skal offeret holde mobbingen skjult. Å bli mobbet er en sikker indikasjon på at man er en taper.
Og vi som kommer herfra vet det: Det er ingenting Kristiansand hater så mye som tapere. De som skiller seg ut. Eller enda verre: De som utmerker seg.
I Fædrelandsvennen 2. desember uttaler en mobber følgende: «Jeg gidder jo ikke å gå hen til de som er mindre populære. De er jo mobbeofre. Ingen av de kule typene gidder jo å henge med de mindre kule.»
I samme artikkel sier han også dette om mobbingen på Gimle: «Det går ofte utover de litt spesielle og snåle.» Jeg takker vedkommende for utsagnene, da de bekrefter mine mistanker.
Fra jeg var 11 år gammel vurderte jeg en rekke ganger å ta livet av meg. At jeg aldri realiserte tanken skyldes at jeg ikke hadde tilstrekkelige våpen til disposisjon, eller motet som skulle til.
Mitt livs største feilgrep var å bli født i Kristiansand. Av den grunn måtte jeg lide meg gjennom ni års grunnskole i byen. Skolehverdagen var et regelrett helvete. Det varte fra første til niende klasse. Jeg ble frosset ut og plaget. Mange mobbet meg aktivt, både gutter og jenter. Andre tok avstand. Jeg ble mobbet for mitt utseende, hånet og fornærmet. Jeg ble dyttet rundt og herset med. Jeg følte meg aldri trygg i friminuttene.
Torturen som Jørn beskriver opplevde jeg ikke. Mobbingen som rammet meg var hovedsaklig av psykisk karakter. Det var om å gjøre å bryte meg ned. Jeg skulle ikke føle meg velkommen, som en av de andre. Mobberne ville vise meg hvor jeg hørte hjemme - utenfor fellesskapet. Som mobbeoffer var jeg selvsagt ikke populær. I store deler av skoletiden var jeg venneløs. De som gikk sammen med meg visste at de risikerte å bli upopulære. I grunnskolen var det å være upopulær en skjebne verre enn døden.
Snakk om døden: Fra jeg var 11 år gammel vurderte jeg en rekke ganger å ta livet av meg. At jeg aldri realiserte tanken skyldes at jeg ikke hadde tilstrekkelige våpen til disposisjon, eller motet som skulle til. Jeg rømte heller hjemmefra.
Ved skolestart i åttende klasse tok jeg toget til Oslo med telt og ryggsekk. Jeg orket ikke mer. Tanken på å leve som en hjemløs 14-åring i Oslos gater var langt mer tiltalende enn å gå på Fiskå ungdomsskole i Kristiansand.
Hvorfor ble jeg mobbet? Jeg har aldri fått noen ordentlig grunn for dette. Trolig fordi den ikke finnes. Som barn var jeg usedvanlig lys i hår og hud. At jeg samtidig hadde mørke øyne betød at jeg skilte meg ut fra de andre. Jeg ble kalt «albino», «hviting». Av lynne var jeg heller sjenert. Jeg var ingen stjerne på fotballbanen. Metal-musikk var min største interesse. Og det verste: Jeg var alltid best i klassen.
Jeg tok sjelden igjen mot mobberne. Fremfor å sette meg til motverge valgte jeg å bite mobbingen i meg, og vente til det gikk over. Men det gikk ikke over. Det ble verre. I dag angrer jeg på at jeg ikke reagerte mens mobbingen pågikk. Jeg tror, dessverre, at makt er det eneste språket mobbere forstår: Makt, og ikke dialog.
Da jeg begynte på Fiskå ungdomsskole høsten 1990 ble jeg fortsatt mobbet. Men noe var nytt: For å hevde meg begynte jeg å mobbe mine medelever. Med noen få unntak valgte jeg ut ofre som var svakere enn meg, eller som sto under meg på rangstigen. Noen av dem kom fra vanskelige hjem. De kunne være einstøinger eller elever med uhipt utseende. Elever med innvandrerbakgrunn var også utsatte mål i et særdeles rasistisk skolemiljø.
Alle som mobbet meg var hvite nordmenn, og disse trakasserte ofte innvandrerbarn. Ved å delta i denne mobbingen flyttet jeg oppmerksomheten bort fra meg og over på andre.
Jeg hadde båret lidelsens fakkel, og ga den gladelig videre.
Hvem var de som mobbet meg? De var gjennomsnittlige norske gutter og jenter fra alle slags hjem. Ikke alle var skoletapere. De hatet annerledeshet og det de så på som svakhet. At dette hatet er et smittsomt virus burde illustreres av tilfellet mitt. Jeg tok til meg det massive hatet jeg ble møtt med, for senere å gjøre det til en byrde for andre.
Hvor var lærerne da jeg ble mobbet på barneskolen? I det bedervede «rottereiret» de kalte Vågsbygd skole så lærerne en annen vei. Ingen av dem skjønte hva som virkelig foregikk. Foreldremøter og elevsamtaler førte bare til kortvarige resultater. Lærerne drakk kaffe på lærerværelset mens mobbeofrene måtte klare seg selv blant ulvene i skolegården.
Hvordan har det så gått? Som filosofen Nietzsche skrev: «Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere». Jeg forlot Kristiansand i 1997. Under mitt syv år lange utenlandsopphold har jeg studert filosofi og skrevet bøker i Frankrike, Storbritannia og Italia. Stort sett ferdes jeg glad og ubemerket på gaten i Oslo og i europeiske storbyer.
Men hver bidige gang jeg går ut «hjemme» i Kristiansand får jeg så hatten passer, bokstavelig talt. Ikke av mine gamle mobbere, men av fremmede. Av folk som ikke kjenner meg. Jeg tror heller ikke de vet noe om meg. Men de registrerer at jeg skiller meg ut. Det kan være syrlige, aggressive meldinger i forbifarten. Stygge blikk i baren. Skubbing på dansegulvet. Eller uprovosert vold mot annerledes utseende, som den serbiske cellisten Nemanja Markovic beklageligvis fikk erfare (Fvn. 7. des.)
Å være på besøk i Kristiansand er en blandet fornøyelse. Vonde minner blander seg med nåtidens kjølige småbyatmosfære. I lokalavisen leser jeg om intoleranse, mobbing og vold. I Karl Ove Knausgårds mesterlige saga «Ute av verden» leser jeg om Henrik Vankels smertefulle ungdomstid i byen. Når jeg går ut, skjønner jeg at avisen og romanen ikke lyver: Kristiansand er ikke en lysets by, som innbyggerne så gjerne skulle ha det til. Jeg kommer fra mørkets by. Et sted som ikke viser nåde og ikke stiller spørsmål.
Til mine ofre: Jeg ber herved om unnskyldning for å ha mobbet dere. Jeg visste ikke bedre. Tilgi meg om dere kan.
Til mine mobbere: Måtte livet vise dere større nåde enn nådeløsheten dere viste meg.